03/09/2026
Flagg på halv stang gjør noe med meg. Det er som at jeg naturlig stopper opp eller sakker ned, og tankene stilner. Og jeg liker ritualer. Sånne ting vi gjør i det ytre som kan speile noe av det som foregår på innsiden. Gjerne noe vi kan dele med andre uten nødvendigvis å bruke så mange ord. Kanskje det oppleves annerledes for andre, det kan en ikke vite, men vi kan dele noe som ligger der, under eller bak ordene.
Kong Harald har med sitt rause, varme vesen, dybde, omsorg og humor, rørt ved mange av oss, og blitt kalt en bestefar for nasjonen. Noen sørger kanskje nå over egne tidligere tap av en omsorgsperson, eller den relasjonen som aldri ble som en først trodde. Noen blir minnet på sin egen forgjengelighet. Den indre kongen er er sterk arketype i oss alle. Noen indre "konger" eller mønstre er lett å kjenne takknemlighet for å gi slipp på. Andre indre mønster er vanskeligere å slippe.
Min opplevelse er også at det er som om vårt kollektive felt blir stillere, og trekker oss både innover og utover på en gang. Det er noe med det når så mange har et felles fokus som berører noe grunnleggende i oss. Mye av det ytre virr varr faller til ro eller kommer i bakgrunnen. Ikke hos alle, og det er helt ok. Vi er i alle i vår egen fase. Sorg, takknemlighet, død er sterke tema. Det er ikke noe feil om en kjenner sorg eller andre følelser for den saks skyld, uten at en forstår hvorfor. Klarer vi å eie det vi nå en gang føler, uten å skulle fikse det, uten å fyke opp i hodet med alle tankene rundt det, historiene vi forteller oss selv, men bare favne det, eie det. Da kan vi gjøre noe av det som fortelles om Kong Harald og som har berørt så mange: Han var så tilstede. Han så meg.
Sangkvelden som var planlagt 9. september, begravelsesdagen, har jeg flyttet til torsdag 17. september. Jeg rydder plass til et vakkert ritual for avskjed i takknemlighet og respekt for det som har vært og for en flott konge ❤🙏
