10/07/2026
206. Hverdagsfilosofi om magemål, målsetninger og målbarhet
I en perfekt verden hadde alle med sykdommer, lidelser og funksjonsnedsettelser blitt friske og raske så fort som mulig. Dette er idealet, ønsket håpet, og dessverre, litt for ofte, målet, kanskje spesielt i Norge. Det er litt typisk norsk å være best, eller i det minste å ville være best. Vi er flinke på hårete mål her til lands. Per Fugelli skrev det så tankevekkende i bøkene «Nullvisjoner» og «Nokpunktet». Han var lei av sterkest, raskest og høyest. Han manet til moderasjon. Litt som Henrik Syse i boka «Måtehold i grådighetens tid» og kanskje også Rune Gerhardsen i «Snillisme på norsk». Vi skal aller helst være, ikke bare best og flinkest, men gjerne også moralsk overlegne, og aller helst i det offentlige rom, om mulig. Og så må vi jo kvalitetssikre den høye standarden. Derfor har ikke bare lover, regler, forskrifter og lignende økt nærmest eksponentielt de seneste årene. Kurven bare fortsetter å stige. Mens våre skandinaviske naboer ser ut til å ha stoppet opp, tatt en pust i bakken, reflektert litt, og forsøkt en mer edruelig utflating er ikke dette godt nok for oss.
Kanskje er jeg litt for streng i første avsnitt. Men så tenker jeg at det er viktig å ta denne utviklingen på alvor, og da trengs det kanskje litt sterkt lut. Dessverre er også vi manuellterapeuter og fysioterapeuter intet unntak fra urealistiske forventninger (?). Vi skriver og noterer, dokumenterer og journalfører. I stadig større grad. Og jeg må innrømme, for å være på den sikre siden, skriver jeg heller mer enn jeg må enn mindre. Slik er det blitt. Noe av poengene med journalføring og dokumentasjon er jo nettopp at målsetninger nås. Pasientene skal jo bli friske og raske. Og helst smertefrie og gjenvinne god funksjon. Så blir spørsmålet, helliger målet midlene? Og støttes konklusjonen – eller snarere kravene – av premissene? Eller rett og slett; oppnår vi virkelig det vi ønsker gjennom krav og retningslinjer som har est ut til ugjennomtrengelige murstein.
«Målbarhet» har i mange år vært et motebegrep inne fysioterapi. Og dette er jo faktisk til å forstå. Alle ønsker naturligvis å, ideelt sett, kunne finne ut om tiltakene som benyttes har en effekt. Det letteste er da selvfølgelig om denne effekten kan måles og konkretiseres. Før var man spesielt opptatt av bevegelsesutslag og naturligvis styrke. Man tenkte nok at disse parameterne var bevisførsel for god funksjon og mindre smerter. Og jeg skal være enig i at det er visst hold i siste antagelse. Bedre styrke og bedre bevegelighet er sjelden feil, og som regel gode ingredienser på veien til en friskere hverdag. Hadde det dog vært så enkelt. Men det er herfra utfordringene tårner seg opp. Spesielt for oss som jobber hovedsakelig med eldre kronikere. Vi får i stadig større grad vitenskapelige holdepunkter for at de store ordene «livsstil», men også «livskvalitet» er de viktigste ingrediensene i all form for helse og funksjon. Dette kan dessverre ikke måles i styrke og bevegelighet. Ikke nødvendigvis heller i ord og setninger i en journal. Hvert fall ikke alltid på en ryddig og meningsfull måte, dersom det gjentas til det kjedsommelige i en prosess som i mange tilfeller kan være meget langdryg. At styrke, og til en viss grad bevegelighet, kan vokse på et jordsmonn gjødslet med et sunt og meningsfullt liv er mer realistisk, likefult ofte oversett, på våre faglige trakter.
Jeg har ofte misunnet kiropraktorer. Og de som jobber med idrettsutøvere. Og for øvrig de som i hovedsak håndterer akutte plager. Det er en dårlig bevart hemmelighet at unge, ellers friske mennesker med akutte plager, har en langt bedre prognose, og opplever langt raskere bedring enn folk på sine eldre dager. Pensjonister og eldre som oppsøker oss fysioterapeuter har ofte en rekke andre helseplager og diagnoser, i tillegg til langvarige plager. Utgangspunkter for folk i første del av dette avsnittet har, i snitt, en enorm fordel, hva rask rehabilitering angår, målt opp mot populasjonen nevnt i siste del. For ordens skyld, dette er ikke en kritikk av nevnte profesjoner, kun betraktninger jeg gjør, basert på ulikheter i pasientmasse, og hva dette innebærer prognostisk på populasjonsnivå. Og dette er ikke bare en kuriositet eller fun (?) fact. Dette er grunnleggende viktig å forstå, for alt fra pasienter, til terapeuter, til arbeidsgiver, NAV og HELFO. Jeg sier ikke at de ikke nødvendigvis ikke forstår det. Men det er ikke mindre viktig å ta innover seg konsekvensen av dette. Pasientens prognose kan variere voldsomt basert på en rekke faktorer jeg kommer tilbake til lengre ned i teksten.
Tematikken i avsnittet over har jeg diskutert med mange kolleger. Og det ser ikke ut til å være nevneverdig uenighet i at en forventningsavklaring er noe av det viktigste man gjør med pasienten. Ikke minst gjelder dette der hvor det finnes mange hindre for rask rehabilitering. Faktisk er det ikke rent sjelden slik at målsetningene med behandlingen er å opprettholde funksjon snarere enn å bli sterkere og mykere. Jeg hadde vært villig til å sette en god porsjon kontanter på at vi ved vårt institutt har høyest gjennomsnittsalder på våre pasienter blant fysikalske institutter i Ringsaker. Jeg kunne sikkert også høynet og sagt Innlandet. Altså kan man også, med ganske stor sikkerhet, anta at vi har den mest utfordrende gruppen pasienter med tanke på forventet effekt eller progresjon.
Samtidig vil jeg si at vi kanskje også har den viktigste pasientmassen. Vi jobber mye med folk som har sammensatte plager og helseutfordringer. Ytterligere tap av funksjon eller økende smerter hos mange av våre pasienter vil være langt mer alvorlig enn å ikke greie personlig rekord på 100 meter hekk hos en yngre pasient, uansett hvor mye mental smerte det måtte volde for en ungdom å mislykkes på å bli enda raskere. Dersom et eldre menneske med svake lår og dårlig balanse opplever en forverring kan dette bety alt fra tap av grunnleggende funksjon og sosial isolasjon til vurdering av pleiehjem, for å nevne noe.
På den måten kan leseren kanskje forstå at det å forhindre forverring, eller i noen tilfeller også å bremse forfall, kan være et viktigere mål for effekt enn å doble sin styrke i benkpress. Slik sett oppleves jobben vi gjør som veldig meningsfull, men tidvis utakknemlig. For det er ikke slik vi er vant til å måle behandlingseffekt. I vår jakt på «opp og frem» går vedlikeholdseffekter under radaren. Slike målsetninger oppnår ikke stående ovasjoner og trampeklapp, men forbigås i stedet vanligvis i stillhet.
Alvorlige skader og kroniske sykdommer i nervesystemet, og kanskje spesielt i sentralnervesystemet går ofte også under denne kategorien. Paraplegier, hemiplegier, MS, Parkinson og så videre. Dette er skader og sykdommer hvor man typisk ønsker å søke gradvis bedring i form av eksempelvis bedre styrke, bedre funksjon og bedre balanse og koordinasjon. Avhengig av alvorlighetsgrad, stadium og alder ser man likevel at det å opprettholde funksjon og kanskje også bremse forfall kan være en vel så viktig målsetning. Igjen, konsekvensen av ytterligere tap av funksjon kan ofte være mer alvorlig for den enkelt enn konsekvensen av å ikke bli sterkere. Det samme gjelder for eldre mennesker og/eller mennesker med høy grad av såkalt komorbiditet. Deres fysiologi og kjemi er ofte rett og slett dårlig egnet til å bygge betydelig styrke, noe som også kan skylles ting som lave nivåer av testosteron og østrogen, dårligere sirkulasjon, nedsatt evne til å ta opp næringsstoffer (som for eksempel protein) gjennom tarmsystemet og lignende. Det er likevel lov å drømme stort for alle type terapeuter og pasienter, så lenge man ikke mister realismen i bånn og ikke skaper urealistiske forventninger med skuffede pasienter i enden av en rehabiliteringsreise som kan bli for kort til å gi gode resultater.
Som fysioterapeuter opplever vi ofte rigide, lite nyanserte forventninger både om progresjon og såkalt målbarhet. «Outcome measures» er et tilbakevendende tema for oss terapeuter. Det skal altså helst være konkrete mål hvor man kan se når mållinjen krysses. Heldigvis har vi i de seneste årene fått en større aksept på at kart og terreng her ofte ikke passer. Det synes tross alt å være en økt forståelse for at ideelle ønsker ikke er det samme som realistiske mål. Så er man etter hvert blitt flinkere også til å inkludere flere subjektive, skjønnsmessige og "abstrakte" mål i kartleggingsprosesser og i effektmål. Med tiden håper jeg likevel at man får en enda større aksept for at mange av pasientene som kommer til oss ikke kan «forte seg å bli friske». Ting tar tid, også på vårt felt, dersom forutsetningene for bedring er betydelig svekket. Rett som det er må vi revurdere målsetninger da målene våre viser seg å være for hårete eller urealistiske. Så er det også viktig å erkjenne at det å sette for høye mål kan være noe av det mest destruktive man kan gjøre i en pasients rehabiliteringsprosess. Det å strekke seg mot noe man aldri når gir sjelden verken inspirasjon, motivasjon, «compliance» eller kontinuitet.
Så må vi til slutt også huske på at ethvert menneske som kommer til oss fysioterapeuter for hjelp har sin egen historie, sine egne styrker og svakheter, og sine egne forutsetninger for å lykkes med sin rehabilitering. En New Zealandsk kollega, som selv lever med fibromyalgi, uttalte for noen år siden at «vi kan ikke be en pasient leve et annet menneskets liv». Et vakkert sitat, i mine ører. For folk som kommer til oss til hjelp, er ikke broilere eller roboter som bare kan ta til seg råd og tiltaksplaner og omsette i praksis. Som terapeut kan man sitte våken til langt på natt og skreddersy en tiltaksplan til perfeksjon. Man er like fullt prisgitt at pasienten har ønsker, muligheter, vilje, tro og evner til å følge planen, en plan som, om den blir for voldsom og detaljert, vanligvis virker mot sin hensikt.
En relativt stor andel av de som oppsøker oss har ikke bare smerter og funksjonsnedsettelser. Det er også mange eldre (spesielt), som også har en rekke andre helseplager. De er kanskje deprimerte, sover dårlig og ikke minst har de ofte lite energi. Kroppen bruker den meste av energien på å «rydde opp i fysiologien» fra dag til dag. Eksempelvis, ser man gjerne at maten, som vi fysioterapeuter helst ønsker skal være sunnest mulig, kan være «trøsten» man har i hverdagen. Denne trøsten, eller jakten på «godfølelsen» er typisk ikke salat, frø og nøtter. Der energi og krefter, som er forutsetninger for å leve et funksjonelt og vitalt liv svinner, søker man naturlig nok andre midler for å føle seg vel. Som terapeuter bør vi være varsomme med å dytte rigide diett- og treningsregimer over hodet på folk som står i knestående. Det handler ikke om mangel på vilje, det handler om mangel på overskudd. Og så kan jeg skrive under på at for hard og smertelig trening, ikke alltid gir godfølelsen mange pasienter allerede savner i en tung hverdag, til tross for at man forklares at den gjerne kommer i etterkant av treningen, eller over tid.
Eksemplet i avsnittet over kan kanskje virke søkt og satt på spissen. Men jeg kan forsikre om at dette er et ganske typisk eksempel. Et menneske plaget av smerter og dårlig funksjon vil faktisk søke å føle seg godt, og måten dette gjøres på vil dessverre forsterke en allerede ond sirkel, noe som gjør at forfallet kan akselerere. En av nøklene her er å få pasienten til å trives med aktivitet, trim og trening. Så bør man nok diskutere grundig med pasienten hva som skal til for å assosiere treningen med noe positivt. Etter mange år som fysioterapeut og manuellterapeut ser jeg at noe av det viktigste her er å trives der man er aktiv. Det å komme til et miljø hvor man blir sett og hørt og til og med møter folk man kan slå av en liten prat med er, i min erfaring, en veldig undervurdert faktor i en slik kontekst.
På bakgrunn av det jeg har skrevet i dette innlegget er det forhåpentligvis litt lettere å forstå at NAVs og arbeidsgivers målsetninger ikke alltid er forenlig med terapeutens målsetninger. Ikke fordi vi ikke vil, men fordi vi ikke kan, bestandig. Samtidig håper jeg leseren forstår at det å få et menneske på bedringens vei begynner i å bryte spiralen nedover. Om vi hopper bukk over pasientenes mange mulige hindringer og setter de rett på et ambisiøst trenings- og kostholdsprogram risikerer vi å miste mange på veien. Og så må vi som terapeuter evne å åpne våre horisonter. Vi må inkludere og tolerere de mer abstrakte gevinstene. Vi må forstå at enten det er progresjon eller begrensning av regresjon som er det realistiske målet, så innebærer disse begrepene ikke bare fysiske konkrete målsetninger, men også pasientens indre liv. Fra et fysisk funksjonelt perspektiv kan vi og bør vi jobbe med mestring. På det mer åndelige plan så er det kanskje enda viktigere med det magiske ordet «mening». På veien mot et bedre liv, som også er en kilde til mindre smerter og økt fysisk funksjon, finner vi meningsbærende aktiviteter eller prosesser som en grunnleggende olje i både det fysiske og psykiske maskineriet.
Det er viktig å trå varsomt slik at spirene faktisk kan få gro. Beskjedne delmål høres ikke fancy ut, men er ofte den eneste bærekraftige vei. Lyset i enden av tunnelen må bli litt klarere. Tunnelen må være litt kortere. De små seire må løftes frem og høyere opp. Om vi som terapeuter kan formidle disse perspektivene tror jeg at vi kan hjelpe langt flere. Men det begynner med en dypere innsikt i hva slags utfordringer vi ofte står ovenfor, og være ærlige i våre formidlinger til pasientene. Vi skal ikke være pessimistiske eller defensive, men realistiske, edruelige og ydmyke til hva som kreves for å få en god rehabilitering. Og så kan vi kanskje alle klype oss i armen og undres som Per Fugelli; hva er «godt nok». I vår streben etter perfeksjon kan vi både miste sans og samling, og kanskje også miste vår evne til å gripe de små gevinstene på den lange vei.
For ekstra lesning anbefales denne på det sterkeste:
https://www.fysioterapeuten.no/fagfellevurdert-fysioterapi-pasientsentrert-fysioterapi/pasienten-som-person-i-pasientsentrert-fysioterapi/134533
Ha en fin dag!
Vh
Erland
Fagartikkel
