Familie og-psykoterapeut Edgar Amundsen

30/01/2026

I debatten rundt sykemelding og samfunnsutfordringer har jeg lyst å dele noen tanker:
Sykemeldingsdebatten går høyt om dagen.
Kaved Rashidi har nylig skrevet kronikken «En sykemeldt nasjon – er vi blitt for skjøre?». Han stiller et ubehagelig, men viktig spørsmål:
Hvordan kan det ha seg at vi sykmelder oss mer, samtidig som vi aldri har levd sunnere og tryggere liv?
Han får svar fra Mozzie Marvati, som mener problemet ikke er at folk er blitt skjøre, men at samfunnet og arbeidslivet krever for mye. Han spør:
«I stedet for å spørre hvorfor folk tåler så lite, bør vi spørre hvorfor vi krever så mye.»
Det er et godt spørsmål.
Men jeg vil stille et annet:
Hvem er det egentlig som krever så mye?
Det er lett å skylde på systemene.
Skolen. Arbeidslivet. Helsevesenet. NAV.
Men systemer lever ikke sine egne liv.
De består av mennesker. Av oss.
Og vi er ganske kravstore.
Vi forventer at skolen skal se vårt barn.
At arbeidsgiver skal forstå, tilrettelegge og ta hensyn.
At legen skal sykmelde – og hvis legen ikke gjør det, føler vi oss misforstått.
Når barn og unge strever, forventer vi at spesialisthelsetjenesten tar over. Og hvis problemene ikke forsvinner, er det fordi hjelpen ikke var god nok.
Dette ser vi også politisk. Mer penger, flere tiltak, større planer for psykisk helse. Alt med gode intensjoner. Men også med en tydelig beskjed: Noen andre skal fikse dette.
Jeg mistenker at mange av oss ikke først og fremst er syke.
Vi er slitne av forventninger.
Forventningen om å lykkes.
Om å fungere.
Om å utvikle oss.
Om å føle oss bra – helst hele tiden.
Motgang skal helst unngås. Og når den kommer, oppleves den som noe som er galt. Enten med oss selv, eller med systemene rundt oss.
Vi tror ofte at disse forventningene kommer utenfra.
Fra arbeidsgivere.
Fra samfunnet.
Fra «de der oppe».
Men sannheten er mer ubehagelig:
Vi er samfunnet.
Vi er samfunnet når vi trener hardere, jobber mer og presser oss selv.
Vi er samfunnet når vi klager på tempoet og kravene.
Vi er samfunnet når vi møter veggen.
Og vi er samfunnet når vi sier til hverandre: «Du må lære deg å gi faen» – samtidig som vi selv ikke gjør det.
Språket vårt tåler den dobbeltmoralen.
Kroppen gjør det ikke.
Lennart Lorås skrev 18.01.26 kronikken «Jeg savner Per Fugelli». Der løfter han fram Per Fugelli sin tydelige stemme for et samfunn som er romsligere med hverandre – og kanskje aller mest med oss selv.
Kanskje er det her noe har glidd ut av hendene våre.
Ikke fordi systemene er for kravstore.
Ikke fordi folk er svake.
Men fordi vi har sluttet å regne med at livet faktisk kan være tungt, uten at det nødvendigvis er noe eller noen sin feil.
Kanskje er det på tide å justere forventningene våre.
Til oss selv.
Til hverandre.
Og til hva et godt liv faktisk rommer.
For motgang er en sentral og dessverre uunngåelig del av det å være menneske.

17/08/2025

Det var stas å få dele noen perspektiver rundt menns psykiske helse i denne artikkelen:
https://www.h-avis.no/det-er-ressurssterke-menn-i-40-arene-som-er-helt-utslitt-fordi-de-har-baret-pa-det-sa-lenge/s/5-62-1908883 -comments

Samtidig vil jeg gjerne nyansere mer enn det som kommer frem der.

Det blir ofte sagt at menns psykiske helse først og fremst handler om at de må snakke mer – eller at utfordringen ligger i hvordan vi skal få gutter og menn til å snakke mer. Jeg mener dette er en forenkling. For noen kan åpenhet være til hjelp, men for mange menn er skammen knyttet til det å søke hjelp så stor at problemene faktisk kan oppleves verre etter at de har åpnet seg. Tanken om at «jeg burde klare dette selv» sitter dypt, og gjør at mange bærer vanskene mye lenger alene enn de egentlig trenger.

I tillegg har mange menn fått lite «trening» i å sette ord på følelser. Oppvekster preget av utsagn som «store gutter gråter ikke» har lært mange at det riktige er å stramme seg opp i stedet for å kjenne etter. «Å ta seg sammen» er faktisk ingen dårlig løsning i seg selv – problemet oppstår når det blir det eneste verktøyet en har. Evnen til å sette ord på følelser eller indre tilstander er ikke først og fremst viktig fordi man skal fortelle det til andre – den er viktigst fordi man må kunne snakke med og forstå seg selv. Når vi forstår oss selv bedre, forstår vi også bedre hva vi trenger.

Når jeg trekker frem fysisk helse som en viktig del av psykisk helse, handler det ikke bare om aktivitet. Nyere forskning viser at vi i stor grad også «spiser oss syke». Kosthold påvirker både kroppen vår og hvordan vi ser på oss selv. Når kroppen strever, strever også hodet. Skam knyttet til egen kropp kan tære på selvfølelsen. Derfor henger fysisk og psykisk helse uløselig sammen.

Jeg vil også nyansere betydningen av sosialt fellesskap. Ensomhet er en av de mest ødeleggende faktorene for psykisk helse, og paradoksalt nok trekker vi oss ofte ut av sosiale sammenhenger nettopp når vi strever mest. Enda mer selvmotsigende er det at den mest effektive «medisinen» mot ensomhet er å engasjere seg i og bry seg om andre. Mange menn har dessverre en tendens til å forsake sitt eget nettverk – særlig når de får partner – og mister dermed gradvis en viktig kilde til trivsel og støtte.

Alt dette gjør at menns (eller kvinners) psykiske helse ikke kan reduseres til et spørsmål om å prate mer.

Spesielt to ting er viktig skal du ha en god psykisk helse, ifølge terapeut Edgar Amundsen.

21/03/2025

"Edgar jeg har kreft. Kan du komme nå, de har bestilt ambulanse"

17.03.25 kl 13:24 ble jeg ringt av min samboer som etter å ha vært noe plaget med diffuse symptomer en måneds tid hadde oppsøkt legevakt som hadde sendt henne videre til akutten for mer undersøkelser. Der ble det raskt konstatert at hun hadde kreft og ville bli kjørt til Haukeland sykehus med ambulanse uten å kunne dra hjem å pakke først.
Når vi kommer frem blir det raskt avklart at hun skal være der en god stund.

Det nærmer seg ett-års jubileum for min praksis. Hadde sett frem til å skrive om takknemligheten jeg har til alle kundene mine, for foredragene jeg har fått holdt, intervjuene i avis. Har til og med vært på lokal-tv. Hadde gledet meg til å skrive om hva som skulle "kommet neste".
Min samboer og kjæreste er ikke en hvilken som helst. Hun sammen med min datter er de viktigste årsakene til at jeg "Får til alt". Hver gang jeg sår tvil eller er nedimellom plukker min kjære meg opp (og det skjer jevnlig). Slik at når jeg har gått ut i verden er jeg steinfull i selvtillit og pågangsmot.
Det er jeg enda, men inntil videre og i ukjent tid må den rettes mot mine nærmeste.

Jeg kan dessverre ikke ta imot flere kunder eller stå med kassa høyt og proklamere hva jeg skal få til nå eller jeg står faktisk med kassa høyt og proklamerer hva jeg skal få til nå. Det er bare det at det er noen ytterst få som skal legge merke til det..

23/12/2024

For en stund tilbake ble jeg invitert til TV Haugaland for å snakke om et tema som ligger meg nært: hvordan mange av oss ubevisst frarøver oss selv glede. Dette skjer når vi fokuserer på mangler – enten i oss selv eller i livene våre – og når vi ikke er bevisste på hvilke historier vi forteller oss selv. Mange av oss klandrer oss selv fordi vi ikke føler oss mer "lykkelige".

I intervjuet snakket jeg om hvordan vi alle har potensialet til å oppleve mer glede, og hvilke steg vi kan ta for å komme dit. Siden videoen er bak betalingsmur, kan jeg dele noen tanker her :)
Hvis vi øker bevisstheten rundt hva som skjer i vårt indre, vil de fleste oppdage at vi har mye "grums" som går i bakgrunnen – tanker og følelser vi kanskje ikke har lagt merke til før. Det er helt naturlig at dette skjer, men ofte unødvendig.

En annen faktor er de urealistiske forventningene mange av oss har til hvor mye glede og lykke vi skal oppleve. Vi klandrer oss selv eller omgivelsene for at vi "ikke har det bedre". Man må huske at vi er alle avkommere av mennesker som var preget av mistanker, angst og utilfredshet – egenskaper som var adaptive (nødvendig) i fortiden, men som i dag kan redusere gleden.

I dagens samfunn, spesielt med påvirkningen av sosiale medier, er vi ofte fristet til å sammenligne oss med andre som vi tror har det "bedre" eller er mer vellykkede enn oss. Å oppdage hvorfor vi gjør disse sammenligningene kan for mange lede til at de oppdager at "misunnelsen" bygger på feilaktige antagelser og ledet av noe annet vi antok. Så min oppfordring i julen er å leke seg litt mer egen nysgjerrighet.

Vi frarøver oss mange øyeblikk av glede, fordi vi tenker så mye på ting som kunne ha vært bedre, eller ting som var bedre før. Det tenker psykoterapeut Edgar Amundsen, som både som fagmann og “bare” Edgar, er overbevist om at det er fullt mulig å bli vesentlig mer fornøyd med livet sitt...

15/10/2024

Hadde gleden av å snakke om selvtilgivelse og selvaksept til i kveld. For en nydelig gjeng som delte så mye klokskap med meg og hverandre🥰🥰

Glemte å ta bilde i entusiasmen, men fikk med meg dette handlenettet med meget kloke ord👏♥️

Takk for invitasjonen Cecilie Sissi Finsal 😊😊

01/10/2024

I dag fikk jeg gleden av å være "eksperten" i "spør eksperten". Der fikk jeg snakke om potensialet i å jobbe med selvtilgivelse og selvaksept.
Hvordan vår fortid og opplevelser noen ganger kan skape overdreven skam og skyldfølelse.
Hvor vår feilaktige høye tillit til egen hukommelse ofte er grobunn for negativ psykisk helse.
I avslutningen kom jeg med ulike tips og handlinger man gjøre for å arbeide rundt temaet😊

28/09/2024

God Lørdag!
FHI publiserte nylig et resultat fra sitt Familieforsk-studie, hvor de undersøkte barns psykiske helse i ulike bostedsordninger etter samlivsbrudd. Studien viste at konfliktnivået mellom foreldrene påvirker barnas helse, uansett hvilken ordning de bor i. Overraskende for meg var at barn i 50/50-ordninger, der foreldrekonfliktene er høye, hadde størst risiko for å utvikle angst og depresjons symptomer. Overraskende for tidligere forskning har indikert at lik tid med mor og far er gunstig for barn. Dette viser hvor viktig det er å jobbe med konfliktene, selv når det siste man kanskje ønsker er å sette seg ned med en person man holdte kjært, men som man sviktet eller ble sviktet av.

Det positive er at det er aldri for sent å endre et konfliktfylt foreldresamarbeid.
Forutsatt at man elsker sine barn var den andre en sentral del av å få de til verden og det var forhåpentligvis et fint øyeblikk 😉

Når foreldre går fra hverandre, står de overfor viktige valg om hvor barnet skal bo og hvor mye tid barnet skal tilbringe med hver av foreldrene. Delt bosted, der barnet bor like mye sammen med hver av foreldrene, blir ofte sett på som den beste ordningen for barna.