Studio Elke

Studio Elke Elke er performance psykolog og jobber med mennesker som vil noe mer.

Vi lever i en tid som krever resultater. Raske resultater. Hva kan du få til – og hvor fort?Spørsmålet stilles på byggep...
29/05/2026

Vi lever i en tid som krever resultater. Raske resultater. Hva kan du få til – og hvor fort?

Spørsmålet stilles på byggeplasser, i styrerom, klasserom og på treningssentre. Overalt hvor mennesker møtes for å skape noe.

Men så er det dette med tid. Ting tar tid. Mer enn vi skulle ønske.

Livets innebygde tidsbuffer er egentlig til vårt beste. Én handling er som en dråpe i havet. Det er sjelden avgjørende hva vi gjør én, to eller tre ganger. Derfor ender ikke gode relasjoner i skilsmisse etter én krangel, og derfor tåler de fleste av oss en fest i ny og ne.

Men når det gjelder tingene vi ønsker å få til, glemmer vi at tiden er en buffer. Vi vil gjerne være i bedre form i morgen, den forelderen vi skulle vært i går, eller den lederen vi håper å bli neste uke.

Men ting tar tid.
Min erfaring er at det meste tar ett år.

Det er ikke slik at vi ikke får små gevinster før det. Problemet er bare at de kommer blandet med tilbakeslag, og at vi tolker disse som et tegn på at vi bør gi opp.

Etter omtrent ett år blir vi så vant til å gjøre det som virker, at vi slutter å sjekke hele tiden om det fungerer. Vi slutter å grave i jorden for å se om frøet har spiret. Vi gjør bare det vi har bestemt oss for. Og en dag oppdager vi at planten har vokst.

Vi har lite kontroll over hvor lang tid det tar før frøet spirer. Hvor vi planter det, og hvor godt vi tar vare på det, ligger derimot i våre hender.

Kanskje er forskjellen mellom dem som gir opp og dem som holder ut, verken motivasjon eller viljestyrke. Kanskje handler det om en grunnleggende tillit til at dersom jeg gjør det som ligger i mine hender, vil frøet spire til slutt.

Da får det ta den tiden det tar.
Vanligvis omtrent ett år.

- Elke

P.s. Du kan få Ukas 3-Minutter på epost ved å registrere deg på elke.no

«Jeg har ikke tid» er en allment godkjent forklaring på livets dilemma: Det er mye vi har lyst til å gjøre og få til, me...
22/05/2026

«Jeg har ikke tid» er en allment godkjent forklaring på livets dilemma: Det er mye vi har lyst til å gjøre og få til, men ikke alt vi rekker.

Det er jo sant også. Når kalenderen er full, som den ofte er, er tiden brukt opp. Og når kalenderen er full, har vi anledning til å si: «Jeg har ikke tid.» Vi kan rettferdiggjøre overfor oss selv at når vi har strukket strikken til det ytterste, er det faktisk fullt.

Samtidig vet vi innerst inne at vi lurer oss selv.

Vi har alltid tid når administrerende direktør ber om fem minutter, eller når barna må på legevakten.

For å løse tidsdilemmaet skaffer vi oss noe vi kan kalle tidspersonligheter, som vi lar ta styringen.

Tidspersonligheten er vår foretrukne måte å tenke, føle og handle på i møte med tid.

Hva vi sier ja og nei til, styres av disse ofte ubevisste preferansene. De blir strukturerende prinsipper bak dagen vår. Tanker som «jeg må jo …» eller «jeg kan jo ikke …» er små hint om at tidspersonligheten sitter ved rattet.

Problemet er at selv om tidspersonligheten vår kan løse dagligdagse, praktiske utfordringer nokså greit, glemmer vi at mange timer blir til dager, mange dager blir til år, og til slutt til livet vårt.

Tidspersonligheten mener bare godt. Den skal få oss gjennom dagen, gjøre færrest mulig sinte eller fornærmet, og kanskje presse inn en treningsøkt og nok søvn.

Men tidspersonligheten ser ikke det store bildet. Den opererer fra overlevelse.

Derfor er det lurt med jevne mellomrom å stoppe bilen og avløse tidspersonligheten bak rattet.

Vi kan ta en pause i veikanten og si til oss selv en radikal, men befriende tanke:

Jeg har alltid tid.
Så lenge jeg lever, har jeg tid.
Jeg har alltid tid.
Men jeg har ikke tid til alt.

Så spør din, mest sannsynlig utslitte, tidspersonlighet:

Hvor vil du kjøre nå?

- Elke

P.S. Hvis du ønsker å få Ukas 3-Minutter rett i innboksen hver fredag, kan du melde deg på nyhetsbrevet mitt på elke.no

Det å ha mye å gjøre blir ofte tolket som et tegn på betydning. En full kalender kan gi en følelse av å være etterspurt,...
15/05/2026

Det å ha mye å gjøre blir ofte tolket som et tegn på betydning. En full kalender kan gi en følelse av å være etterspurt, nyttig og engasjert. Vi bidrar. Vi holder tempoet oppe. Vi får ting unna.

Men aktivitet og fremgang er ikke det samme. Noen ganger fyller vi dagene fordi det oppleves lettere enn å stoppe opp og spørre: Hva er egentlig viktigst nå?
I industrisamfunnet var produktivitet i stor grad et spørsmål om volum. Flere arbeidstimer ga flere resultater.

For kunnskapsarbeidere er sammenhengen annerledes. Verdien vi skaper, avhenger i stor grad av kvaliteten på våre tanker og handlinger.

For å tenke klart trenger vi overskudd.

Hjernen fungerer på mange måter som kroppen ellers. Vi bygger ikke muskler mens vi løfter vekter, eller utholdenhet mens vi løper. Fremgangen skjer i restitusjonen mellom øktene.

Pauser er derfor ikke et avbrudd i arbeidet. De er en del av arbeidet.

Likevel krever det ofte mot å legge til rette for et (arbeids-)liv som gir rom for refleksjon, prioritering og restitusjon.

Det er ofte den som sier «nei», «ikke akkurat nå» eller «burde vi ikke ta en pause?» som må forklare seg. Ikke den som gjør som alle andre og i det stille sliter seg frustrert gjennom dagen.

Kanskje er det nettopp derfor så mange opplever at de ikke har noe reelt valg. «Fokustid, prioriteringer og pauser høres fint ut i teorien, men det fungerer ikke i min situasjon. Ikke i min organisasjon. Ikke akkurat nå.»

Og i noen tilfeller er det sant. Når du redder liv, for eksempel.

Men når arbeidet foregår foran en skjerm og i møterom, er det verdt å spørre om vi fortsatt måler produktivitet med en målestokk som hører hjemme i den industrielle revolusjonen.

Kulturen på en arbeidsplass oppstår ikke av seg selv. Den skapes av menneskene som er en del av den. Og den kan kun endres av de samme menneskene.

Men for at det skal skje, må noen gå først.

- Elke

P.s. Du kan abonnere på nyhetsbrevet Ukas 3-Minutter på elke.no.

Vi kjenner alle den følelsen. Vi gjør noe som er godt for oss selv, noe vi vet vi burde gjøre, men i stedet for å glede ...
01/05/2026

Vi kjenner alle den følelsen. Vi gjør noe som er godt for oss selv, noe vi vet vi burde gjøre, men i stedet for å glede oss, kjenner vi den gnagende følelsen i magen: dårlig samvittighet har meldt sin ankomst.

Men hva er det egentlig?

Samvittighet er ikke et opprinnelig norsk ord. Det er en oversettelse av latinske conscientia: con (sam-) + scientia (viten). Å vite sammen med.

Det betyr at samvittighet er et relasjonelt fenomen. For at den skal melde seg, må vi vite sammen med noen.

Hvem er denne noen?

Du kan ha god samvittighet overfor legen din når du sier nei til det andre kakestykket, og samtidig dårlig samvittighet overfor svigermor som har bakt hele formiddagen. Samme handling, to ulike medvitnere, to ulike følelser.

Samvittighet er nøytral. Det er hvem vi inviterer inn i dommerpanelet som avgjør om den blir god eller dårlig.

Spørsmålet er ikke om du har gjort noe galt. Det er hvem du har gitt stemmerett.

Veien ut av ufortjent dårlig samvittighet handler ikke om å tenke positivt. Den handler om å styre hvem som har taletid og plass i ditt indre dommerpanel.

- Elke

PS: Vil du ha Ukas 3-Minutter rett i innboksen? Registrer deg på elke.no.

Barna mine elsker å se på Kompani Lauritsen og Norges tøffeste. Det er noe fascinerende ved å være vitne til at andre tø...
24/04/2026

Barna mine elsker å se på Kompani Lauritsen og Norges tøffeste. Det er noe fascinerende ved å være vitne til at andre tøyer grensene sine og bryter barrierer de ikke trodde var mulige å bryte.

Jeg har lurt en stund på dette med å være sterk i hodet, tøff, modig. Ikke så mye på hva det er, men hvordan vi forestiller oss at man kommer dit: ved hjelp av en fenrik som inspiserer lakenstrekk og kjefter litt ekstra.

Samtidig som trenden med å være sterk i hodet vokser, øker også følelsen av utbrenthet, indre stress og å aldri helt leve opp til forventningene. Vi blir sårbare. Og det er ikke så rart. Når du allerede kritiserer deg selv gjennom hele dagen, skal det lite til før en stram kommentar fra en kollega får begeret til å renne over.

Forskningen viser at vi utvikler et vekstorientert tankesett når vi opplever at det er trygt å prøve, feile og prøve igjen. Er vi redde for å dumme oss ut foran andre, holder vi oss til det vi kan. Derfor snakker alle om psykologisk trygghet på arbeidsplassen nå.

Så klart er det viktig å oppleve trygghet på jobben. Men vår indre trygghet er enda viktigere. At vi gir oss selv rom til å feile. At vi er rause når det ikke går på første forsøk. At vi heier på oss selv når vi prøver igjen.

Dette handler ikke om å la seg slippe unna. Det handler om å være fair.

Indre trygghet er superkraften vår. Når fenriken forteller oss at det vi gjorde ikke var godt nok, vet vi med oss selv at vi kan reise oss og prøve en gang til.
Strenge stemmer gir bare resultater når grunnmuren er trygg. Internaliserer vi kjeftingen, ender vi med et selvbilde der ingenting noen gang blir godt nok.

Det er forskjell på å være raus og å la seg slippe unna. Min erfaring er at det første forebygger det siste, ikke skaper det.

– Elke

PS. En av de mest oversette oppgavene i selvledelse er å bli kjent med sin egen indre stemme, og å øve på å gjøre den litt mer fair. Det er et av hovedtemaene i Sterk selvledelse, hvis du vil grave dypere.

Her er linken: https://fagbokforlaget.no/produkt/9788245051902-sterk-selvledelse

Den vestlige verden beskrives ofte som individualistisk. Livet forstås som vårt eget prosjekt, der vi skal finne veien o...
10/04/2026

Den vestlige verden beskrives ofte som individualistisk. Livet forstås som vårt eget prosjekt, der vi skal finne veien og bære både fruktene og konsekvensene av valgene våre.

Likevel blir det raskt tydelig hvor lite individualistiske livene våre egentlig er. Vi kan ha en hel verktøykasse for individuell utvikling tilgjengelig, men vi er samtidig vevd inn i et nett av relasjoner – nære og fjerne – som former og påvirker oss.

Relasjonene våre har stor påvirkningskraft. De er kilde til våre største oppturer og nedturer, til glede og fortvilelse, til ro og uro.

Naturen har utstyrt oss med behovet for tilhørighet. Personlighet og livshistorie påvirker hvor mange vi ønsker å ha rundt oss, og hvor nært vi slipper andre inn. Men behovet for å høre til finnes hos alle.

Og nettopp her ligger relasjonenes paradoks. Vi søker oss inn i relasjoner i håp om at de skal dekke et behov. Vi lengter etter trygghet, nærhet og anerkjennelse. Kanskje håper vi også at den andre skal dempe våre egne demoner.

Men etter hvert oppdager vi at selv om relasjonen løste noen av de opprinnelige problemene våre, skapte den også flere nye.

Vi går inn i relasjoner i håp om ro, harmoni, trygghet og anerkjennelse. Til gjengjeld får vi utfordringer som krever at vi vokser, gjerne mer enn vi så for oss da relasjonen begynte.

Relasjonenes paradoks minner om en fjelltur. Den er givende og slitsom samtidig. Men så lenge den fører oss til et sted med bedre utsikt, er den alltid verdt det.

- Elke

For noen år siden bygde vi et tilbygg på huset vårt.Blant de første som kom, var et eget team som skulle sette opp still...
27/03/2026

For noen år siden bygde vi et tilbygg på huset vårt.
Blant de første som kom, var et eget team som skulle sette opp stillas.

Fire menn som tok arbeidet på alvor. Til og med en liten QR-kode hang på det plomberte festet. Dyrt var det også – ikke bare å sette opp, men å rive ned igjen til slutt.

Stillaset bygde ikke huset, men uten det ville det aldri blitt noe hus.

Vi investerer gjerne i det som skal bli stående. Det vi kan se, vise frem og vise til. Det gir mer glede med en fin fasade enn et dyrt stillas som ingen husker at var der. Derfor er det lett å gå i fellen: å satse på det første og spare på det siste.

Stillas finnes ikke bare på byggeplasser.
Vi har dem i arbeidshverdagen og i livet ellers.
Strukturer som holder noe oppe lenge nok til at det kan stå av seg selv.

Fast tid i kalenderen. En sjekkliste. En rutine. Et motto du bruker for å hente deg inn igjen.
Poenget med stillas er at det som skal bygges, kan vokse frem trygt.

Et stillas setter også grenser. Huset må bygges innenfor rammene. Et nytt prosjekt krever et nytt stillas – og det først.

Den største utfordringen er ikke å velge riktig stillas, men å investere i det.

Stillas er derfor ikke et tegn på svakhet, men et tegn på at det bygges noe viktig.

Jo større prosjektet er, jo mer stødig stillas trenger vi.

– Elke

PS: Jeg ønsker deg en riktig god påskeferie. Ukas 3-Minutter er tilbake etter påske.

Utålmodighet er en drivkraft med to sider.På sitt beste setter den oss i bevegelse. Den skaper fremdrift, får oss til å ...
20/03/2026

Utålmodighet er en drivkraft med to sider.

På sitt beste setter den oss i bevegelse. Den skaper fremdrift, får oss til å handle og til å ville mer – raskere. Den gir energi til å ta ansvar, justere kurs og forbedre det som kan bli bedre.

Men den har en bakside.

Når virkeligheten ikke følger planen, blir utålmodighet til frustrasjon. Vi begynner å tvile – ikke bare på fremdriften, men på retningen. Vi stopper opp og revurderer. Og noen ganger forlater vi det vi var i ferd med å bygge.

Motivasjon er motoren bak handlingene våre.
Utålmodighet påvirker hvor hardt vi trykker på gasspedalen.

Men ting tar nesten alltid lengre tid enn vi ønsker. Utålmodighet kan lett gli over i ambisjoner forkledd som urealistisk ønsketenkning – som igjen kan ende i resignasjon.

Kanskje er det mer nyttig å tenke på utålmodighet som et krydder, ikke som selve maten. Vi kan bruke den strategisk der den trengs. For alt er ikke like viktig – selv om det hadde vært fristende å få til alt, og det raskt.

Når krydderet forsvinner, blir opplevelsen mer nøktern. Men det betyr ikke at retten er feil. Kanskje oppdager vi sider vi ellers ikke ville lagt merke til.
De smakløse periodene er en del av ethvert prosjekt.
Derfor er det ikke den raskeste som vinner, men den som klarer å bremse minst.

Utålmodighet er en uberegnelig fartsholder.

- Elke

PS: Vil du gå dypere i hvordan du kan styre energien din – ikke bare tempoet – som en kjerne i Sterk selvledelse, skriver jeg mer om dette i boken min: https://fagbokforlaget.no/produkt/9788245051902-sterk-selvledelse

De fleste tror motstand mot endring handler om viljestyrke. Ofte handler den om noe helt annet.Motstand mot endring er s...
13/03/2026

De fleste tror motstand mot endring handler om viljestyrke. Ofte handler den om noe helt annet.

Motstand mot endring er som regel et forsvarssystem.

Når vi prøver å endre noe viktig i livet vårt, møter vi tre lag av motstand:
– omgivelsene
– relasjonene våre
– og til slutt oss selv.

Det første laget er omgivelsene. Vi peker på strukturer, kultur eller rammer: Organisasjonen tillater det ikke. Rollen min gir ikke rom for det. Tiden er ikke riktig. Forklaringene kan være reelle. Samtidig kan de også fungere som et vern mot å utfordre det etablerte.

Bryter vi gjennom dette laget, møter vi det neste: relasjonene våre.

Når vi endrer måten vi tenker, prioriterer eller opptrer på, påvirker det også de rundt oss. Relasjoner bygger på en form for forutsigbarhet. Når én part endrer seg, må relasjonen ofte forhandles på nytt. Noen vil ønske endringen velkommen. Andre vil oppleve den som ubehagelig eller truende.

Men det tredje forsvarslaget er ofte det sterkeste.
Når vi ikke lenger kan forklare oss med omgivelsene eller relasjonene, står vi igjen med oss selv.
Har jeg det som skal til?
Hva om jeg mislykkes?
Hva om jeg mister noe som i dag gir trygghet?

Paradokset er at motstanden ofte dukker opp nettopp når vi nærmer oss noe viktig. Et mulig liv som ligger der som en mulighet.

Ansvar og skyld er to forskjellige ting. Skylden kan ligge andre steder. Men ansvaret for hva vi gjør videre ligger hos oss.

Og jo mer vi argumenterer for våre begrensninger, desto større er sannsynligheten for at vi blir stående i dem.

Til slutt står vi igjen med et valg:
Å ha rett.
Eller å bli fri.

- Elke

P.s. Hvis du vil få Ukas 3-Minutter direkte i innboksen, kan du registrere deg på elke.no

Jeg kom over et intervju med Jeff Bezos denne uken. Han sa at stress er et signal som oppstår når vi unnlater å handle p...
06/03/2026

Jeg kom over et intervju med Jeff Bezos denne uken. Han sa at stress er et signal som oppstår når vi unnlater å handle på noe vi faktisk har kontroll over. Veien ut er å … nettopp ta tak i det vi utsetter.

Hadde det bare vært så enkelt.

Stress oppstår ofte når vi allerede har mer enn vi føler at vi mestrer. For mange krav. For lite tid. Å ikke ha rom til å gjøre mer – eller ta tak i alt som burde tas tak i – er nettopp problemet.

Likevel har Bezos et poeng når han sier at stress også er et signal. Og kanskje ligger noe av løsningen i hvordan vi tolker signalet.

Når vi opplever stress, er det mest nærliggende å begynne å tenke på alt som burde vært gjort. Hjernen forsøker å hjelpe oss med å ikke glemme noe. En velkjent strategi er derfor å skrive ned alle «byggeplassene» og starte med det viktigste.

Men stress-signalet peker også på noe annet.

Når vi føler at vi er i ferd med å miste kontrollen, bruker vi energi på å holde hodet over vannet – fremfor å gjøre det som faktisk ville hjulpet oss fremover. Vi åpner en e-post, ser hva den gjelder, men rekker ikke å svare. «Den tar jeg senere», tenker vi.

Og slik blir den mentale byggeplasslisten bare litt lengre for hver gang.

Så ja, stress er et signal. Men kanskje først og fremst et signal om fragmentert oppmerksomhet. Jo mer stress vi opplever, desto mer trenger vi å samle oppmerksomheten – og bruke tiden på det som faktisk bringer oss videre.

Touch it once er en enkel huskeregel: Når du først åpner noe, håndter det ferdig. Les e-post når du har tid til å svare. Jobb med presentasjonen når du kan bli så godt som ferdig – i stedet for å legge halvferdige gjøremål tilbake på den mentale listen.

Og så må vi minne oss selv – og de rundt oss – på én ting: Vi kan få til alt. Bare ikke på én gang.

- Elke



P.S. Ønsker du å lese mer om hvordan vi kan ta bedre styring over egen oppmerksomhet, prioriteringer og energi i en travel hverdag, skriver jeg mer om dette i boken Sterk selvledelse.

Adresse

Storgata 22
Horten
3181

Telefon

+4797595467

Nettsted

Varslinger

Vær den første som vet og la oss sende deg en e-post når Studio Elke legger inn nyheter og kampanjer. Din e-postadresse vil ikke bli brukt til noe annet formål, og du kan når som helst melde deg av.

Kontakt Praksisen

Send en melding til Studio Elke:

Snarveier

Del

Type