27/05/2026
Når du ikke slipper andre med gode intensjoner inn. Når du mener at du må fikse alt selv, helt på egen hånd. Når du lager deg livssituasjoner du selv mener ikke er mulig å komme deg ut av. Og alt i deg tror at dette er sant. Dette er fryktens språk. Den har en misjon. En gang tidlig i livet la du deg helt og holdent og kjærlighetsfullt til i hendene på et annet menneske. Det gikk ikke bra. Det ble ikke som du håpet. Din kjærlighet ble ikke gjengjeldt. Så noe i deg bestemte seg for at den smerten det medførte skal aldri oppleves igjen. Dette er fryktens oppgave og den er god på det.
Men nå er du voksen. Du overlevde. Og du strever fortsatt. Med denne gamle frykten, som presenterer det samme om og om igjen, i nye drakter, med samme formål. Og det eneste du vil og trenger er å elske og bli elsket, men det lar seg ikke gjøre. Ikke på ekte. Alltid med forbehold. Blir det for nært så sørger frykten for at du med viten og vilje saboterer og avslutter. Endelig trygg igjen. Og slik blir det ditt eget fengsel.
Det å sitte i eget lønnekammer med egen psyke, uten speil, og bli frisk nok til å ta imot, det er nærmest en umulig oppgave. Alt som skades i relasjoner repareres best i relasjoner, med det forbehold at relasjonen du har er med et menneske som kan lytte og vil deg vel.
Der frykten din er, finner du din egen heling. Følg den, lytt til den, ikke adlyd blindt, men hør hva den vil. Ikke hat den, det gjør det bare verre. Den er en del av deg. La den komme hjem. Så den kan hvile i deg.
