14/01/2026
Velkommen til vinteren. Jeg har en venn som misliker vinteren sterkt. Hun misliker kulden, den glatte kjøreturen, å pakke seg inn i utallige lag, bare for å hente posten, og følelsen av at det ikke er noen flukt fra den, absolutt ikke der hun bor.
Jeg har tenkt på henne i det siste mens jeg har lest en fin og tankevekkende bok som heter «Overvintring».
Vinteren, minner forfatter Katherine May oss om, er uunngåelig. Det er ikke bare en kald sesong; det er en prosess. Hun kaller det «overvintring»:
en «brakkleggingsperiode i livet når du er avskåret fra verden».
Du kan føle deg fanget. Eller frakoblet mennesker eller verden rundt deg. Kanskje du blir trukket gradvis, men ubønnhørlig inn i noe mørkt og ubarmhjertig. Eller kanskje bakken plutselig sprekker opp under deg, og du finner deg selv stupende ned i en endeløs sprekk.
Men «uansett hvordan den kommer», skriver hun, «er overvintring vanligvis ufrivillig, ensom og dypt smertefull.»
Hun fortsetter med å påpeke noe viktig: at vi ofte blir sjokkert av disse mørke periodene. Kanskje fordi vi har blitt lullet inn i fantasien om at livet er ment å være én evig sommer. «Vi drømmer om at vi alltid er nær solen; en endeløs, uforanderlig høysesong.»
Men livet er ikke slik.
Vinter, overvintring – er uunngåelig.
Sinnet vårt forstår kanskje dette, men det gjør ikke magefølelsen vår.
Den synkende følelsen signaliserer vår tro på at vi har mislyktes.
Vi skammer oss over oss selv for ikke å ha oppnådd den fantasifulle «evige sommeren».
Vi klandrer oss selv – eller livet – for ikke å ha fått det til.
Og likevel, hva om overvintring ikke er en personlig fiasko likevel?
Hva om disse periodene ikke er noe man skal overvinne, fikse, eller avfeie med lettsindig forsikring om at «våren kommer»?
Hva om de er noe man skal møte med respekt og forståelse snarere enn frykt og aversjon?
Hvis vinteren er uunngåelig, vil det å motstå den bare fordype vår lidelse.
Å møte den – forsiktig, medfølende og med nysgjerrighet – kan være en klokere og til syvende og sist kraftigere holdning.
Dessuten er en fiendtlig holdning til vinteren ikke rettferdig mot vinteren.
«Vinteren er ikke livssyklusens død,» skriver Katherine May, «men dens smeltedigel.»
Vinteren har sin egen unike skjønnhet: den skarpe kulden ved et innpust; den sterke elegansen av nakne tregrener
mot himmelen; den varme suppen ned i halsen; den forførende søvnens drag når verden blir mørk.
Om vinteren spirer frøene under jorden. Verden hviler og samler styrke for den neste perioden med vekst og fornyelse.
Hva om det dype mørket i oss bærer frø av vår egen vekst – muligheter for innsikt, begynnelsen på visdom?
Kanskje, hvis vi lot vinteren komme inn litt mer nådig, hvis vi utforsket den litt mer bevisst, hvem vet hva vi kan oppdage – om livet og om oss selv?
Ønsker deg fredfulle vinterdager❄️.
Ønsker du å lære mer om tilstedeværelse kan du melde deg på vårt neste 8 ukers mindfulness kurs som starter opp 27 januar: www.mindfulnesskurs.org