01/07/2024
KREFT OG MEDISINSKE PARADIGMER
Skrevet av: Andreas Johannes Heck,
Lege og Spesialist i allmennmedisin
Jeg leste Torstein Pedersens innlegg i anledning 5 års overlevelse etter myelomatosediagnosen med både glede og sorg.
Først kjente jeg stor glede over at han som en av stadig flere mennesker har funnet en egen måte å håndtere kreftsykdom på. Hans tiltak viser så langt veldig gode resultater, bedre enn hva statistikken for denne type kreft skulle tilsi. Dette har gjort at sykdommen nå er i en «ikke behandlingstrengende tilstand».
Det han har gjort av ulike tiltak krever mot og kunnskap, og jeg har stor respekt for at han har valgt å dele dette offentlig. Ingenting av dette er i seg selv farlig eller helseskadelig, og det finnes etterhvert mye og solid forskning som støtter hans tilnærming. Det er oppløftende og slett ikke overraskende at nyere forskning, så fremt den ikke er påvirket av kommersielle interesser, finner grunnleggende fellesnevnere for en rekke både somatiske og psykiske tilstander som vi ser en økning av i hele verden. Disse er blant annet diabetes 2, nevrodegenerative sykdommer (Parkinson, MS, ALS, div. nevropatier, ulike former for demens), revmatiske sykdommer (Leddgikt, Lupus, Sarkoidose, Sklerodermi), hjerte-/karsykdommer, autoimmune tilstander som blant andre inflammatoriske tarmsykdommer, de fleste former for kreft, depresjon, angst og mer alvorlige psykiske tilstander. Sannsynligvis gjelder dette også hele autismespekteret.
Det ser ikke ut til at ulike diagnosespesifikke behandlinger i form av medikamenter er egnet til å gjøre noe med de underliggende, utløsende årsakene. Det finnes derimot en rekke faktorer vi kan påvirke og som kan endre forløpet på alle de nevnte sykdomsgruppene i en positiv retning.
Dette ble nylig beskrevet i en oppsiktsvekkende artikkel i Nature, hvor 22 av verdens ledene forskermiljøer gikk sammen om å belyse disse miljøbaserte sammenhenger (https://www.nature.com/articles/s41591-019-0675-0).
Her beskrives sammenhenger mellom livsstil, miljøfaktorer og (epi-)genetikk på den ene siden og utvikling av de fleste kjente såkalt kroniske sykdommer (inkludert kreft) på den andre siden. Det konkluderes med at de viktigste faktorer kan vi påvirke selv, dersom vi får nødvendig kunnskap og tar de nødvendige valgene.
I tillegg til komplekse miljøpåvirkninger har vi alle vår egen biologi preget av gener, livshistorie (epigenetiske faktorer) og valg gjennom livet (ofte basert på tvilsomme råd styrt av kommersielle eller politiske interesser). Vi trenger derfor en persontilpasset tilnærming til de helseutfordringene stadig flere mennesker opplever.
Det burde være innlysende at såkalte RCT-studier (randomisert kontrollerte studier) ikke er egnet til å finne de løsningene som er optimale for hver enkelt. Det gjennomsnittsmenneske, som RCT-studiene vil mene noe om, finnes ikke.
Evidence based medicine, EBM ble lansert for ca. 30 år siden på bakgrunn av et ønske fra en rekke forskere og helsemyndigheter i ulike land om å kunne basere beslutninger innen diagnostikk og behandling på kunnskap av høyest mulig kvalitet. Dette oppsto som en reaksjon på at det ble avdekket mye forskning som, forenklet sagt, var av dårlig kvalitet. Det kunne skyldes slurv, studienes design/kriterier, «forglemmelser» og direkte juks. Det kunne være manipulering av data, kreativ lek med statistikk og tilbakeholdelse av viktige funn som ikke støttet det man hadde håpet å vise av resultater. Videre var det tydelig at mange beslutninger som ble tatt innen medisin var tuftet på tradisjon, (videreføring av gamle vaner), moralforestillinger, synsing og tro. EBM skulle stå på 3 likeverdige bein: 1. Kliniske studier (RCT), 2. Behandlernes erfaringer (observasjon av hva som virker/ikke virker hos ulike mennesker) og 3. pasientenes preferanser (hva pasientene foretrekker fordi de opplever at det hjelper/lindrer). Dessverre ble bein nummer to og tre relativt raskt borte på veien, og krakken har nå bare ett bein igjen: Studier i form av RCT. Kravet om at alt av forskning som påvirker våre beslutninger som behandlere skal være (utelukkende) RCT-basert, støttes massivt av legemiddelindustrien. Hvorfor det er blitt slik er en annen, men veldig interessant diskusjon.
Og her kommer sorgen inn som jeg kjente på når jeg leste Torsteins innlegg. Han skriver om hvordan forskning og forskere blir styrt og manipulert, noe som dessverre er en alvorlig realitet.
Dette er blitt grundig dokumentert av en rekke forskere, klinikere og gravende vitenskapsjournalister de siste 30 årene, både innenfor somatikk og psykiatri: Ben Goldacre, Peter Götzsche, Robert Whitaker, Nina Teicholz, Gary Taubes, Peter Breggin, Aseem Malhotra, og i Norge Niels Chr. Geelmuyden for å nevne noen.
Flere av disse personene har opplevd å bli utstøtt av «det gode selskap», og flere lever med gjentatte anonyme drapstrusler som følge av sitt arbeid. Men interessant nok er ingen av de jeg har nevnt blitt dratt inn i en rettssak fra industrien med anklager om faglige feil eller udokumenterbare påstander. Kan det være at industrien er klar over at varslerne bygger sine uttalelser på så god dokumentasjon at en rettssak bare vil gi uønsket oppmerksomhet og saken vil ikke kunne vinnes? Det eneste unntaket er Prof. Dr. Tim Noakes, men han vant saken i første instans mot sukkerindustrien (se f.eks. i Netflix-dok. «The magic pill»).
Resultatet av dette er at tilliten til RCT-studier, som i all hovedsak helt eller i stor grad er finansiert av dem som har kommersielle interesser i resultatene, for min del er svært liten.
En industri som gang på gang er blitt dømt til bøter i milliardklassen når forskningsfusk, korrupsjon, villedende markedsføring og bevisst tilbakeholdelse av data om alvorlige bivirkninger eller manglende virkning blir avslørt. Det er for meg som lege ikke lenger mulig å stole på denne type forskning. Konsekvensen av dette er at stadig gjentatte rop om RCT-studier som eneste valgbare kriteriet har mistet mye av sin troverdighet.
Da sitter vi, leger og pasienter, i samme båt. Men det går hardest utover de som er syke og behøver hjelp: pasientene.
Å møte pasientene med en holdning om at RCT-studier er alt vi kan rette oss etter, og dine og mine erfaringer som pasient og behandler betyr ingen ting, tar heller ikke hensyn til at mennesker er forskjellige. Selv eneggede tvillinger kan utvikle seg ulike i personlighet og fysisk helse. Pasienter får ofte høre at det er «hyggelig» at du er blitt bedre eller til og med frisk ved å ikke følge våre RCT-baserte råd, men det tillegges ingen reell vekt.
Torstein Pedersen, Øyvind Torp (forfatter av boken Selvforsvar mot kreft), Terje Toftenes (produsent av filmen Fri Fra Kreft) og mange flere har valgt å gå sine egne veier. Noen har valgt å gå helt uten noe av den konvensjonelle kreftbehandlingen, andre en kombinasjon med ulike grader konvensjonell behandling. Felles for alle er at de har tatt en rekke grep på egen hånd, dessverre uten å få oppmuntring eller sågar kunnskap om dette fra sine behandlere innen det konvensjonelle system.
Jeg har satt meg inn i en del av den forskningen som ligger til grunn for mange av de tiltakene de ovennevnte har gjort. Øyvind Torp har en fyldig referanseliste i boken sin. Det denne forskningen har oppdaget, er både oppsiktsvekkende og innlysende. Når vi leger går tilbake til basalfagene, spesielt biokjemien, toxikologien og nå utvidet med de senere års massive kunnskapsøkning innenfor immunologi, mikrobiologi (tarm, mikrobiom m.m.) og evolusjonsbiologi, så virker disse tiltakene helt logiske.
Forskningen finnes altså, den er etterhvert nokså omfattende, og tilgjengelig for alle som leter og kan lese. Ofte står det anerkjente forskere, institutter, universiteter og klinikker bak. Men ingen av disse har budsjetter for markedsføring, kan sende selgere på lunsjmøter med høyglansede brosjyrer eller ansette lobbyister som kan påvirke både politikere, media og pasientorganisasjoner.
Jeg anbefaler de interesserte å sette seg inn i forskningen som teamet til Prof. Thomas Seyfried står for og forskningen rundt effekter av faste. Seyfried kan vise til meget lovende resultater når kreft behandles ut fra at den oppstår som følge av metabolske «krisetilstander». Dysfunksjonelle mitokondrier i cellene er nøkkelen, og hva de trenger for å kunne friskne til.
Prof. Yoshinori Ohsumi fikk intet mindre enn Nobelprisen i medisin i 2016 for sin forskning på autofagi, en effekt som oppnås ved faste. Denne har vist seg å ha stort potensiale som en del av forebygging mot og behandlingen av en rekke kroniske sykdommer og kreft. Sentralt er her at skadede celler (som f.eks. kreftceller) repareres eller «spiser seg selv», samtidig som de gir bort intakte deler til resirkulering under dannelse av nye celler.
Det er helt uforståelig for meg hvorfor resultatene Torstein, Terje og Øyvind oppnår ikke belønnes med den største nysgjerrighet fra helsevesenets side. De har levd lengre enn statistikken skulle tilsi, og med mye bedre helse enn forventet. Terje har til og med ikke lenger påvisbar sykdom, noe som ikke skulle være mulig. Det er såpass sensasjonelt at det burde vekke interessen for å forske mye mer på dette. Behandling mot kreft er potensielt dødelig, og en risiko i seg selv for å utvikle ny, som regel mer aggressiv kreft, senere i livet. Den har ofte omfattende langtidsbivirkninger (f.eks. hjerte-/karsykdom, svekket immunforsvar, nevropatier, fatigue) og er svært kostbar for samfunnet. Utgiftene til selve behandlingen er blitt enorme. I tillegg kommer kostnader for både den enkelte og samfunnet i form av redusert arbeidskapasitet, hos mange resten av livet. Sammenliknet med dette er kostnadene for tilnærmingen Torstein, Terje og Øyvind har valgt ytterst beskjedne.
Vi er vitne til en skremmende prisutvikling innen behandling av kroniske sykdommer med en tilnærming som ikke behandler underliggende årsaker, men døyver symptomer eller «kjøper tid». Dette gjelder blant annet kreft, MS, leddgikt og migrene. Industrien utnytter kynisk pasientorganisasjoner for å legge press på politikere om å innvilge behandling til alle, uansett pris. Media har gang på gang latt seg lure til å bli et gratis talerør for de kommersielle interessene. Ofte er nytten usikker eller minimal sammenliknet med ingen behandling eller den «gamle» behandlingen til en brøkdel av prisen. Med desperate pasienter eller pårørende kan det selges «håp» til i form av piller, injeksjoner og infusjoner til priser som er astronomiske, men som på ingen måte står i forhold til produsentenes kostnader for forskning eller produksjon. Dette kan føre til helseutgifter som truer vår velferdsstat i sin eksistens. I et langtidsperspektiv bør det være mye mer lønnsomt at det offentlige bruker midler til fri forskning på dette feltet.
Som tidligere nevnt er det Torstein, Øyvind, Terje og mange andre med stort hell har gjort verken farlig eller skadelig. Det finnes det mye dokumentasjon på. Etter det jeg vet, finnes det ingen forskning som tyder på at det er skadelig å redusere inntak av sukker og andre raske karbohydrater, spise renest mulige (økologiske) råvarer (inkludert urter og krydder med dokumenterte medisinske effekter), faste (i ulike former), trene (helst ute i natur en liker å være i), isbade, redusere negativ stress, ta være på de viktige relasjonene, meditere og sove nok/mer. Så hvorfor denne berøringsangsten overfor helt naturlige tilnærminger?
Resultatene en kan oppnå med en slik tilnærming blir gjerne avfeide som anekdotiske, tilfeldige eller flaks. Gener, som man som regel skylder på når noen får kreft, blir ikke lenger nevnt etter at personen har blitt frisk. Det er et paradoks. Det er heller ikke fritt for at vi leger kan reagere med irritasjon eller indignasjon når en ikke-fagperson setter våre råd til side og likevel (eller nettopp derfor?) gjør våre prognoser til skamme.
En forskers fremste egenskaper skal etter min mening være nysgjerrighet og uforutinntatthet. En forsker bør ha mot til å heve blikket, til å la seg overraske og glede seg over oppdagelser som fører fremover, selv om det skjer på andre måter enn det en først tenkte. Arroganse kommer av latinsk a rogare, som betyr «ikke spørre», å ikke ha spørsmål: jeg kan og vet alt. Det er det motsatte av hva jeg mener bør utmerke en ekte forsker. Men det er dessverre så langt heller unntaket enn regelen for med hvilken holdning Torstein, Terje, Øyvind og andre med liknende erfaringer har blitt møtt.
Jeg verdsetter pasienter som stiller kritiske spørsmål og som velger å ta ansvar for egen helse svært høyt. De er etterhvert mange, de har inspirert meg og gjort meg klokere, mer ydmyk og nysgjerrig. Det har blitt en vinn-vinn situasjon der jeg ofte får minst like mye som jeg gir.
Pasientene er med på å gi jobben min mening og glede. De har bidratt til at jeg har oppdaget forskning og dermed kunnskap jeg ikke lærte om på universitetet eller på «godkjente» legekurs.
Takk til mine pasienter, takk til Øyvind, Terje og Torstein, for at dere våget å stille spørsmål, oppsøkte kunnskap på egen hånd, bruker den i eget liv og deler erfaringene deres med alle som ønsker.
Det får meg til å lande tilbake i gleden etter sorgen.
https://www.nature.com/articles/s41591-019-0675-0
