genealogyservice.no

16/11/2025

ikke bare i vår tid det altså....

Nr. 265.} I 1918, bare 16 år gammel, slo revyartisten Henry Motzfeldt igjennom med et brak. Sammen med størrelser som Lalla Carlsen og Bokken Lasson inngikk han i den faste staben ved Chat Noirs kortlivede filial i Bergen. Han begeistret også publikum i Trondheim, Kristiania og København. Senere kalte han seg Henry Randolf, men navnet hans var egentlig Harry.
(Forts. fra forrige post)

I 1920 kunne man oppleve ham i tospann med den eksotiske østerrikske danserinnen Zoray Hayda. Han hadde «det bitte lille stænk av letsindighet i øienkrokene som kjendetegner den som er født til der farlige skraa brædder – og successen.» Revyanmelderen i Trondheim hadde mer rett enn man kunne ane.

Unge Harry, eller Henry, vokste opp som skilsmissebarn. Faren var blant annet politikonstabel, men forsømmet forsørgerplikten i den grad at det ble en politisak av det.

Sønnen, revyartisten, skulle på sin side virkelig lage politisak.

For var kokain-lasten virkelig også utbredt i Oslo?

Det hvite pulveret skulle være tilgjengelig på flere kafeer. Ryktene fortalte også om en opiumsbule i byen, ved en av de vestlige hovedveiene ut fra sentrum. Innenfor dørene kunne man «frit vælge mellom de forskjellige narkotiske midler til å skaffe sig en søt times rus. En opiumspipe, røkt paa en behagelig p**e, koster 10 kroner. […] For tiden står kokainsnusingen høit i kurs.»

På slike steder måtte man kjenne til et passord for å få adgang, ble det hvisket.

Kafeenes herretoaletter skulle være et alminnelig omsetningssted for kokain, men dette lot seg vanskelig bevise. Ved en av byens kafeer kunne en ansatt opplyse at det flere ganger kom folk som ønsket å selge kokain. Og selgerne var selv henfalne til misbruk av det hvite pulveret.

«Jeg vet om 18 stykker som altid er rede til at sætte himmel og jord i bevægelse for at faa tak i kokain», fortalte en informant.

Og så var det altså denne revyartisten … Henry Randolf …

🎨: v/

26/10/2025

Her har du den, din forbandede Satan!» ropte Henriette.

Nr. 262.} «Her har du den, din forbandede Satan!» ropte Henriette. En mekaniker i et tilstøtende hotellrom hørte flere lyder der inne fra. Så kom det en lyd som om noen falt ut av sengen. Deretter var det som om noen gispet etter pusten. Så ble det helt stille. Men da han omsider hørte kraftige snorkelyder, falt han selv til ro …
(Forts. fra forrige post)

Politiet kom til slutt frem til sannheten: Henriette var blitt kvalt. Dette var ikke sykdom. Dette var vold.

Saken kom opp i Lagmannsretten i juni 1913. Det var ingen tvil om maler Karl Emanuel Karlsens skyld. Det var snakk om «en raa og brutal forbrydelse, forøvet mot en svakelig og vergeløs kvinne». Han hadde levd med henne som sin forlovede – og likevel tok han livet av henne.

Karlsen hadde allerede syv tyveridommer bak seg. Nå kom den alvorligste straffen i hans liv. Han ble dømt til fire års fengsel. Ikke for drap … men for legemsfornærmelse med døden til følge.

Den 11. juli ble han innsatt i Akershus landsfengsel. Der skulle han sone sammen med kjente – men ikke nødvendigvis spesielt kjære skikkelser – som «Galemand», Ole Johan Tønnesen, «Borgenstjerne», Per Springer, Petter Andreas «Homla» Jørgensen og Hartvig Andreas «Bif-Hansen» d.y. – alle sammen tidligere omtalt i denne serien.

Karl Emanuel Karlsen ble løslatt i juni 1917, men røk stadig inn igjen for nye tyverier. Da han 53 år gammel ble løslatt i 1922, ser det ut til at han endelig roet seg.

På denne tiden, mens jazzbandene spilte og byen danset, var et hvitt pulver for alvor på vei inn i motebildet …

🎨: DA + nb.no + DigitaltMuseum v/

25/10/2025

Da er man på plass!

19/10/2025

Søndag... hva skjedde med Henriette? Spennende skummel historie!

Nr. 261.} På privathotellet i Storgata hadde Henriette blitt syk. Hun led av brokk og måtte holde sengen. Dette var hotellvertinne Elise Nordahl orientert om. Men hun visste også at sykdommen hadde tatt en alvorlig vending i løpet av de få dagene kvinnen fra Bergen hadde hatt tilhold i hotellet …
(Forts. fra forrige post)

Den 19. mai 1913 hadde det gått livlig for seg på parets hotellrom. Sammen med en kone fra naboværelset, drakk paret fem halvflasker brennevin. Det ble fyll, latter og spetakkel. Karl gikk senere ut på byen for å fortsette drikkingen. Da han kom tilbake, skal han ha vært mer enn bare beruset.

Da Karl Karlsen forlot hotellet om morgenen den 20. mai, truet fru Nordahl med å ringe politiet dersom han ikke sørget for å tilkalle en lege til sin «kone». Han hadde ikke engang betalt for rommet.

Kort tid etter var en av Nordahls tjenestepiker inne på rommet til Karlsen. Et uhyggelig syn møtte henne.

I sengen lå Henriette død. Hun var blå over hele den ene siden, fra hjertet og nedover. Den tilkalte legen Rolf Berg «kunde imidlertid ikke konstatere noget avgjørende kvælningssymptom». Han konkluderte med at hun trolig var kvalt som følge av et krampeanfall.

Han tok feil.

Avdødes «ektemann» ble etterlyst, og i mellomtiden ba politiet om åpning av liket «for at konstatere dødsaarsaken».

Hotellets vertinne, enkefru Nordahl, hadde liten tro på at det var snakk om mord. Karl Karlsen hadde virket sløv, ikke voldelig. Hun hadde ikke lagt merke til «voldsomme scener mellom ekteparet». Men hvor godt kan man egentlig kjenne sine hotellgjester?

Et vitne kunne imidlertid fortelle en annen historie …

🎨: DigitaltMuseum + DA v/

13/10/2025

Det er søndag på en mandag!

Nr. 260.} Da navnet Karl Emanuel Karlsen dukket opp i politiets protokoller i romjulen 1893, var det som en småforbryter, pågrepet for tyveri. Han slapp unna med fem dager på vann og brød. Karl gjentok «suksessen» senere samme år. Så skulle det ta noen år før han igjen havnet i problemer. Men også politiet hadde sine vanskeligheter. De kunne ikke finne ham!
(Forts. fra forrige post)

Karl ble beskrevet som 166 cm. høy, med brunt hår, blå øyne og middels legemsbygning. Han hadde begynt å kalle seg Hansen til etternavn, noe som kan ha forvirret politiet en stund. I 1899, ett år etter etterlysningen, ble han omsider arrestert. Det skulle bli verre.

Karl ble igjen arrestert for tyveri i 1901, 1903 og i 1904. Ved sistnevnte anledning var hans bror Johan hans medskyldige i tyveri. Mellom fengselsoppholdene bodde Karl på steder som Frelsesarmeens nattherberge i Urtegaten 16. Elendigheten fortsatte med nye fengslinger i 1906 og i 1907. Men Karl hadde truffet en kvinne!

I 1907 giftet han seg med syv år yngre Hansine Fredrikke Marie Hansen. Hun hadde sin tre år gammel datter på slep. Karl tok seg ikke sammen av den grunn. I hvert fall ikke lenge. Han havnet på nytt i kasjotten i 1910, og kort etter løslatelsen fant hans kone det for godt å emigrere til USA med datteren.

I 1911 ble Karl pågrepet for brudd på forsørgerplikten og for legemsfornærmelse. Dette var nye og skjebnesvangre takter fra den kanten.

Det så langt ukjente potensialet for vold var utløst, og dette var med ham da «dekoratør C. Carlsen og hustru fra Ski» sjekket inn på Elise Nordahls Hotel i Storgaten i Kristiania, den uhellsvangre våren 1913 …

🎨: DA + nb.no + DigitaltMuseum v/

08/10/2025

Er du i Oslo i helgen? (Helt ukommersielt, gratis adgang)
For den som er interessert i person- og byhistorie - Vålerenga Historielag har sin årlige Fotoutstilling. Mange av den eldre garde til stede med enorm lokalkunnskap! Ta turen da vel!

24/09/2025

Juhuuu - I did it. Hopefully I will be able to go!! :D

RootsTech 2026 registration is now open! Don’t miss this chance to come together with others and learn more about your family story. Attend this global event for free online or register to be there in person in Salt Lake City, Utah. Register today for RootsTech 2026! https://www.familysearch.org/en/rootstech/?cid=SO-00051582

21/09/2025

Jammen husket jeg at det er søndag!!

Nr. 257.} «En mann er drept på Akershus!» Ryktet gikk som en løpeild om formiddagen gjennom Oslo, fredag 30. september 1927. Hva hadde skjedd?
(Forts. fra forrige post)

På Botsfengselet ble maten levert til fangene ved å skyves inn gjennom en luke i døren. På Akershus landsfengsel, der noen av landets farligste fanger sonet, måtte vokterne selv gå inn i cellene.

Denne skjebnesvangre morgenen var det vokteren Edvard Gulbrandsen som leverte mat i «Taarnet», avdelingen hvor de farligste forbryterne sonet i eneceller. Da han kom inn i cellen til Rudolf «Galemand» Hansen med frokost, ble han øyeblikkelig overfalt. Galemand arbeidet vanligvis med lekehester, og hadde dermed tilgang til noe verktøy.

Vokteren ble slått flere ganger med et redskap laget av et sengeben, en saks og med en mengde spiker. Da vokteren falt ned på gulvet, skar Galemand over strupen hans. Det ble et redselsfullt blodbad.

Galemand la på sprang med Gulbrandsens nøkkelknippe og truet vokteren Hjalmar Hansen med det fryktelige mordvåpenet sitt. Det var morderen som ble skremt. Han lukket seg inn i en celle og gjemte seg der.

Morderen ble omsider lagt i lenker og anbrakt i «Taarnet»s sikreste celle – «Kummen» – i bygningens underetasje. Der skulle han bare tilbringe to dager, med høyre hånd lenket til høyre fot, og venstre hånd lenket til venstre fot.

Likevel klarte han å lage seg et tau av laken og håndkle. Han stilte madrassen opp mot en sprinkelvegg og festet tauet høyt oppe i cellen.

Ved 7-tiden søndag morgen 2. oktober 1927 ble han funnet hengt. Voldsmannen og morderen Rudolf Fredrik Hansen ble 41 år gammel.

En tidligere soningskamerat av ham skulle også stelle i stand vanskeligheter i Kristiania …

🎨: DA + nb.no v/