03/03/2026
💚
LEGE OG HOMEOPAT DR. MANEESHA SOLANKI
Av Reidun de Clive-Lowe
Iblant treffer man et menneske som gjør et større inntrykk enn vanlig. Dr. Maneesha Solanki er et slikt menneske.
Under mitt 5 ukers opphold i India tidligere i år, inngikk et besøk ved et homøopatisk institutt i Pune, 3 timers kjøring sør-øst for Mumbai. Min venn Anna Böhlmark, som er filmskaper og journalist, tok meg med dit for å treffe en usedvanlig engasjert og dynamisk kvinne. En kvinne som hun selv hadde stiftet bekjentskap med da hun noen år tidligere laget en dokumentarfilm om homøopati. Møtet med Dr. Maneesha Solanki gjorde et så stort inntrykk på meg at jeg må dele denne opplevelsen med våre lesere. Et bedre forbilde og representant for det homøopatiske miljøet, skal man lete lenge etter.
Dr. Maneesha Solanki (62 år gammel) har i 40 år vært leder for Dhondumama Sathe Homoeopathic Medical College (DSHMC), som ble etablert i 1971 av Shri Dhondumama Sathe. Han var en sosialt engasjert og privilegert borger av Pune, som hadde en visjon om å tilby utdanningsfasiliteter for landets ungdommer, slik at de skulle komme til å bli verdifulle medlemmer av samfunnet. DSHMC var en av hans prosjekter.
DSHMC VAR ET PIONERPROSJEKT
innen homøopatisk utdanning og har blitt en rollemodell for mange. Instituttet har hatt en dynamisk vekst under lederskap av Dr. Solanki, som er lege og homøopat med 40 års erfaring bak seg. Hennes CV er lang og imponerende, det er umulig å få med i denne artikkelen alt hun har prestert gjennom sin karriere så langt. Dette i tillegg til undervisningen og hovedansvaret for driften.
Som om ikke dette skulle holde henne tilstrekkelig beskjeftiget, utfører hun veldedig arbeid etter endt dag på instituttet, fra klokken 18 til 22 om kveldene. Dette gjør hun på et veldedig sykehus i nærheten, hvor studentene får en del av sin praktiske opplæring. Tilgangen på pasienter er stor, med et variert utvalg av både akutte og kroniske tilfeller.
Dr. Solanki fortalte at det å hjelpe folk bort fra skadelige medisiner gjennom homøopatiske intervensjoner var et mål de har som de ofte lykkes med. Dette inkluderer alvorlige medisinske tilstander som blant annet alvorlig hjertesvikt.
Jeg undret meg over hvordan det var mulig for ett menneske å utføre alt dette over så mange år, under tiden hun også var hustru og mor til 3 oppvoksende barn. Hennes entusiasme og varme utstråling fortalte tydelig at hun har stor glede og kjærlighet for den jobben hun gjør. Det er her hun henter overskuddet og gleden som gjør det mulig å holde på i et slikt tempo uten å brenne seg ut fullstendig.
Ved ankomst til instituttet ble vi vist inn til et stort klasserom hvor sisteårsstudentene holdt til. Tre av studentene hadde fått i oppdrag å presentere pensum for oss og hvilke fasiliteter som finnes tilgjengelig. Dette var på høyde med hva en vanlig medisinstudent gjennomgår og godt tilrettelagt for å skape profesjonelle utøvere av faget. Det var imponerende å høre hvor mye klinisk erfaring disse studentene får under utdannelsen, takket være instituttets samarbeid med to sykehus, som både har sengeposter og polikliniske avdelinger. En slik praktisk del er det jeg selv savnet aller mest under min egen utdanning for over 35 år siden.
Etter de tre studentenes presentasjon av skolen og undervisningen var det mange som gjerne ville høre hvordan situasjonen er for homøopatien i Norge. Jeg ble anmodet om å fortelle litt om dette. Jeg kjente jeg hadde mest lyst til å ta til tårene da jeg la frem situasjonen i mitt eget hjemland. Hvordan homøopatien her motarbeides og organiserte svertekampanjer i regi av visse organisasjoner og ‘interesser’ over flere år har bidratt til at mange ikke lenger orker å stå i stormen. Jeg uttrykte til slutt min beundring for det jeg nettopp var blitt presentert for av skolens studenter, og understreket at de var svært privilegerte som fikk lov til å jobbe med dette spennende og meningsfulle faget, i et land som oppmuntrer og verdsetter dem for den jobben de gjør. Det er uten tvil en stor fremtid for homøopatien, takket være det arbeidet som dette instituttet og India gjør.
DSHMC er en ledende institusjon, hvor mange kjente utøvere innen faget tidligere har vært studenter. Hele 80 % av studentene her går videre til å utmerke seg innen faget. Dette kan være både gjennom forskning eller publisering av fagartikler, eller undervisning. Skolen har kvalifiserte og erfarne lærere som inspirerer, veileder og lærer opp studentene slik at de har størst mulig sjanse for å nå sine fulle potensial.
Det er tydelig at i India jobbes det for å tjene folkets beste interesser innen sykdomsbehandling og det er grunnen til at myndighetene legger til rette for at homøopati skal være et tilbud til så mange som mulig. Her anerkjenner man at homøopati er en metode som har bevist å kunne fjerne sykdom ved roten. India er landet hvor homøopatien får blomstre!
Dr. Maneesha Solanki har vært en viktig bidragsgiver for faget og har satt sitt tydelige spor for generasjonene som vil følge. En usedvanlig kvinne, som utstrålte varme og styrke, koblet sammen med et dypt og inderlig engasjement for sine studenter og det faget hun så mesterlig behersker.
PASIENTKASUS.
Under vår samtale på hennes kontor presenterte hun flere svært kompliserte pasientkasus, som for meg var svært imponerende. Akkurat som henne selv! Det føltes som en stor ære og velsignelse å få møte og bli kjent med denne bautaen av en kvinne.
