04/06/2026
Noen historier minner oss på hvorfor barnevernet aldri kan reduseres til systemer, vedtak og plasser.
Da «Thea» kom til vår barnevernsinstitusjon i Alta, hadde hun allerede opplevd mer enn noe barn skal måtte bære. Hun hadde vært gjennom fosterhjem, beredskapshjem og flere institusjoner, og kjent på hvordan det er å bli flyttet videre og valgt bort.
Så møtte hun våre medarbeidere Vegard og Elisabeth.
To miljøarbeidere som forsto at utagering, avvisning og kaos også kan være et språk. Som ble stående når «Thea» testet om de tålte henne. Og det gjorde de.
I en NRK-sak forteller Vegard at de måtte jobbe ganske hardt med henne, men de tålte det. Og etter hvert opplevde «Thea» at voksne faktisk kan være til å stole på.
Det er kanskje noe av det viktigste omsorg kan gi: erfaringen av at voksne ikke forsvinner når livet blir krevende.
For «Thea» ble institusjonen i Alta etter hvert et hjem. Hun forteller at de ansatte ga henne en trygghet hun aldri før hadde opplevd – og at de ble som familien hennes.
I dag er «Thea» mamma. Hun har bygget et trygt liv for seg selv og barnet sitt, og venter nå nummer to.
Det er en utrolig sterk historie. Om svik og smerte, men også om hva som kan skje når fagfolk har tid, kompetanse og hjerte til å stå i relasjonen over tid.
Vi er stolte av Vegard, Elisabeth og alle våre dyktige medarbeidere som hver dag ser ungdommene bak handlingene. Og takk til deg som deler historien din, «Thea».
👉 Her er lenken til saken. Barnevernet fortjener også at historier som denne løftes frem.
https://www.nrk.no/tromsogfinnmark/xl/barnevern-og-rus_-fra-_haplos-kasteball_-til-trygg-mamma-1.17605003