03/05/2023
Ole Magnus Vik er en av svært få eksistensielle-psykologiske stemmer innen det norske fagfeltet, og jeg synes det kommer til uttrykk i hans artikler på en interessant måte. I denne artikkelen om trøst skriver han om hvordan det viktigste er å bekrefte den andres opplevelse, snarere enn å oppmuntre eller berolige, som på sett og vis kan oppleves som om det er noe galt med følelsen du har.
Ett utdrag:
"Å trøste handler derfor om å stå sammen med den andre der den andre befinner seg, heller enn å få den andre til å bevege seg videre. Med andre ord er trøsten en anerkjennelse av den andres rett til å stå i ro, mens å berolige eller oppmuntre er en formaning om å komme seg videre.
Jeg tror vi alle har kjent dette på kroppen på en eller annen måte: Vi strever med en vond opplevelse, og så sier noen at «det er da ikke så ille». Eller så skal de ha oss til å se det fra en annen – gjerne mer optimistisk – vinkel.
Noen ganger kan dette oppleves som godt. Men andre ganger gir det også en litt vond smak i munnen. Det er som om den andre forsøker å presse oss bort fra der vi er."
«Å berolige og å oppmuntre er i praksis å forsøke å få noen til å slutte å føle det de føler. Mens å trøste, gjennom bekreftelse, er å anerkjenne den følelsen som føles», skriver Ole Magnus Vik.
