19/07/2026
https://www.facebook.com/share/1JaRBnwSUg/?mibextid=wwXIfr
«Traumer er ikke hva som skjer med deg, men det som skjer inni deg», skriver den canadiske traume- forskeren Gabor Maté.
Denne forskjellen kan virke liten, men den har store konsekvenser. Hvordan vi forstår traumer avgjør hva hjelpere retter oppmerksomheten mot, hvilke reaksjoner de gjenkjenner, og hvilke de risikerer å misforstå.
Mange omtaler vold, overgrep og andre overveldende hendelser som traumer. Etter vårt syn er dette unøyaktig. Hendelsene i seg selv er ikke traumet. Traumet oppstår når det som skjer blir mer overveldende enn personen har mulighet til å håndtere, samtidig som nødvendig trøst, beskyttelse og reguleringsstøtte uteblir.
Trine Anstorp og Kirsten Benum skriver i boka Traumebehandling – komplekse traumer og dissosiasjon:
"Det er ikke hendelsene som sådan man blir syk av. Hendelsen kan være både alvorlig og dramatisk, men skaden eller traumet utvikles først når det som skjer, er blitt for overveldende for personen å kunne forholde seg til."
Ikke ulikt det at dype fysiske sår trenger god pleie og omsorg for å gro, trenger også vonde erfaringer omsorg for å heles. Anstorp og Benum skriver videre:
"Det avgjørende for selve utviklingen av traumesymptomene er at det har skjedd noe som personen ikke hadde mulighet til å beskytte seg mot, og at man samtidig står uten mulighet for trøst og støtte."
Nettopp denne kombinasjonen av overveldende hendelser og manglende støtte er det som skaper traumer. Mennesker kan tåle mye og komme seg videre uten langvarige skader dersom de får hjelp, trøst og reguleringsstøtte umiddelbart etterpå. Men der dette uteblir, og kanskje i stedet erstattes av nye eller vedvarende overveldende hendelser, kan det utvikles komplekse traume- og dissosiative lidelser.
Når manglende trøst og regulerings- støtte er en sentral del av det som skaper traumet, blir det også lettere å forstå hvorfor emosjonell neglekt i seg selv kan føre til disse alvorlige traumelidelsene. Vi leser i boka Dissosiasjon og relasjonstraumer at:
"...på samme måte som ved påføring av vold og overgrep kan også mangel på omsorg, avvisning og krenkende oppførsel etterlate barnet i fysisk overaktivering, følelsesmessig kaos og for noen total overgivelse og oppgitthet. Barnet får ikke hjelp til å roe seg (får ikke reguleringsstøtte) og må selv finne alternative måter å dekke sine grunnleggende behov på. Man kan ta skade av å ha fått altfor mye av noe man ikke skulle ha, eller altfor lite av noe man skulle hatt mer av."
(Anstorp, Benum & Jacobsen, 2006)
Skadevirkningene av emosjonell neglekt og manglende regulerings- støtte har lenge gått under radaren i forståelsen av traumer. Men den senere tid har det fått mer oppmerksomhet:
"En prospektiv studie så på konsekvensene av emosjonell neglisjering, og fant at emosjonell utilgjengelighet hadde mer omfattende konsekvenser for barnets utvikling enn fysisk og seksuell mishandling. Allen (amerikansk forsker, red.anm.) hevder at traumefeltet først tok fatt i fysisk mishandling av barn, så seksuelle overgrep, og først nå begynner en å studere konsekvensene av det emosjonelle misbruket av barn."
(Benum, 2026)
Hos mange overlevere med komplekse dissosiative lidelser har det ikke vært én type overgrep eller omsorgssvikt, men flere. Der det har vært fysisk eller seksuell vold, har det som regel også vært emosjonell neglekt. Som Onno van der Hart skriver i boka The hounted self:
«In children, interpersonal violence is usually accompanied by neglect.»
Dersom traumebegrepet begrenses til de ytre hendelsene, er det stor fare for at kompleksiteten i traumelidelser ikke blir forstått. Da går de psykiske og emosjonelle manglene i oppveksten lett under radaren, og traumereaksjoner som gjenspeiler alle sidene ved omsorgssvikten, blir lettere misforstått.
Etter vår erfaring øker dette risikoen for at hjelpere, uten å være klar over det, gjentar den emosjonelle delen av mishandlingen gjennom avvisning, manglende reguleringsstøtte eller feilaktige tolkninger av reaksjonene.
Vi opplever at dette fortsatt skjer i deler av hjelpeapparatet. Når traumebegrepet forstås som hendelser snarere enn som resultatet av overveldelse og manglende reguleringsstøtte, blir traume- reaksjoner ofte feiltolket. Da risikerer hjelperen, uten å ville det, å gjenta den samme emosjonelle mangelen som bidro til at traumelidelsen utviklet seg.
Tenk på et barn som nettopp har blitt alvorlig skadet. Ville vi gått fra barnet mens det fortsatt var livredd og overveldet? Ville vi ikke instinktivt forsøkt å trøste, roe ned, hjelpe barnet til å forstå at faren er over, og at det nå er trygt?
Det er denne typen støtte mennesker med komplekse dissosiative lidelser trenger når traumereaksjonene aktiveres. Da oppleves verden gjennom de dissosierte identitetsdelene som fortsatt lever i den opprinnelige faresituasjonen.
Før vi gjennom terapi lærer ferdigheter som hjelper oss å finne tilbake til nåtiden på egen hånd, trenger vi hjelp til å regulere følelsene, forstå at faren er over, og erfare at vi er trygge her og nå.
Likevel opplever mange at det motsatte skjer. Når reaksjonene blir sterke, trekker personalet seg unna eller møter dem med mistro, feilfortolkninger og/eller sanksjoner. For den som dissosierer, kan dette oppleves som en gjentakelse av den samme mangelen på beskyttelse og reguleringsstøtte som bidro til at traumelidelsen utviklet seg.
Kanskje er det her nøkkelen ligger: Det som manglet da traumet utviklet seg, er ofte det samme som må danne grunnlaget for heling.
Kilder:
Maté, G. (2022). All of Us Store Trauma In Our Bodies. Sunday Paper.
Anstorp, T. & Benum, K. (2026). Traumebehandling – komplekse traumer og dissosiasjon. kapittel 1: Traumebehandling - hva nå?, Universitetsforlaget.
Benum, K. (2026). Ibid. kapittel 3: Tidlig traumatisering og heling i terapeutiske relasjoner.
Benum, K. (2006), i: Anstorp, T., Benum, K. & Jacobsen, M. , Dissosiasjon og relasjonstraumer, kapittel 2: Når tilknytningen blir traumatisert, Universitetsforlaget
van der Hart, O. (2006), The hounted self, kapittel 1: Structural Dissociation of the Personality: Basics, WW Norton & Co
