Psykolog Janette Røseth

26/05/2026

Eustress når du er der for alle andre enn deg selv 🧡
Du gir. Hver dag. Til den som er syk, til den som trenger deg, til pasientene, klientene, barna, partneren. Du strekker deg, holder oppe, er tilstede. Og så en dag kjenner du at det ikke er mer å gi.
Det er omsorgstretthet. Og det er ingen skam. Det er kroppen og sjelen din som sender et helt tydelig signal.
Men hva gjør du da?
Det første instinktet er gjerne å gi litt mer. Holde ut litt lenger. Vente til det roer seg. For hvem skal ta over hvis ikke du?
Og her kommer det paradoksale spørsmålet: Finnes det eustress i omsorgstretthet? Finnes det små, viljestyrte valg som koster litt, men som gir deg noe tilbake?
Jeg tror det. Og jeg tror det er nettopp der veien ut begynner.
Som pårørende kan det se slik ut:
Du ber noen andre ta over for en kveld, og faktisk lar dem gjøre det. Du går en tur alene, uten å sjekke telefonen. Du sier nei til en ekstra oppgave, selv om skyldfølelsen melder seg. Du setter deg ned med en kopp kaffe og bare sitter, uten å ha dårlig samvittighet for det. Du forteller legen eller sykepleieren hvordan du selv har det, ikke bare den du er pårørende til. Du gråter ut med noen som tåler det, i stedet for å holde fasaden oppe.
Som profesjonell hjelper kan det se slik ut:
Du går til veiledning, selv om du tenker du burde klare deg uten. Du setter en grense med en pasient eller klient du bryr deg veldig om. Du tar den fulle lunsjpausen, lukker døren og kobler av. Du innrømmer til en kollega at en sak har satt seg i deg. Du søker hjelp hos egen fastlege eller psykolog. Du velger å avslutte arbeidsdagen til avtalt tid, selv om listen ikke er tom.
Ingen av disse er store grep. Men alle koster litt. Og det er akkurat det som gjør dem til eustress. Du velger deg selv, akkurat nok, akkurat når det er vanskeligst å gjøre det.
For du kan ikke gi av det du ikke har. Og å fylle på er ikke egoisme. Det er en forutsetning.
Kjenner du deg igjen? Hva er ditt eustress når du er i omsorgstretthet?

24/05/2026

Kan du finne eustress midt i livssorgen? 🧡
Livssorg er sorgen over livet som ikke ble slik du hadde tenkt. Det er ikke sorgen over å miste noen, men over å miste noe. En fremtid du hadde sett for deg. En versjon av deg selv. Et liv du planla, men som plutselig tok en u-sving du ikke valgte.
Jeg vet hva det er. Jeg lever det.
Og jeg har lenge tenkt på dette spørsmålet: Finnes det eustress her? Finnes det positivt, meningsbærende stress midt i det som er tungt og uforutsett?
Jeg tror svaret er ja. Men det krever at vi skiller to ting fra hverandre.
Livssorgen i seg selv er ikke eustress. Den skal ikke bort, og den skal ikke overses. Den er en helt normal og frisk reaksjon på at livet gjorde krumspring. Å anerkjenne den er ikke noe å skamme seg over, det er mot.
Men det finnes øyeblikk inne i livssorgen der vi velger noe. Der vi strekker oss litt. Der vi gjør noe som koster, men som gir mening. Det er der eustressen lever.
Det kan se slik ut i hverdagen:
Du drar på bursdagsfesten selv om du helst ville blitt hjemme, fordi du vet at isolasjon gjør det verre. Du bestiller time hos frisøren igjen, for første gang på lenge, fordi du bestemmer deg for å ta litt vare på deg selv. Du lager skikkelig middag til deg selv en kveld, ikke bare det enkleste. Du svarer ja til en kaffe med en venninne selv om du ikke orker å forklare hvordan du egentlig har det. Du begynner å gå de daglige turene igjen, selv om det er tungt å komme seg ut. Du åpner en bok du har gledet deg til og klarer å lese to sider. Du tar barna med på noe hyggelig selv om du er utslitt, og kjenner at det faktisk løfter deg litt. Du sier høyt til noen du stoler på at du ikke har det bra.
Ingen av disse er store grep. Men alle er valg. Små, viljestyrte strekk i riktig retning.
Det er ikke det samme som å «tenke positivt» eller legge sorgen bak seg. Det er å bære den og samtidig bevege seg.
Livssorgen og livsgleden går hånd i hånd. Det har jeg sagt lenge. Og kanskje er eustress broen mellom de to. Den lille, viljestyrte belastningen som minner oss på at vi fortsatt er i live og fortsatt kan vokse, selv der livet slo sprekker.
Har du kjent på det? At noe tungt samtidig bar noe meningsfylt i seg?

23/05/2026

Hvor finner du eustress på en helt vanlig tirsdag? 🧡
Vi snakker mye om å redusere stress. Mindre press, flere pauser, roligere dager. Og det er viktig.
Men hva om vi også stilte det motsatte spørsmålet?
Hvor finner jeg det gode stresset i hverdagen min?
Eustress er ikke forbeholdt maraton, store presentasjoner eller grunderfester. Det finnes i det små også. Det er følelsen av å mestre noe som var litt vanskelig. Å strekke seg litt. Å velge det ukomfortable fremfor det trygge, og komme ut på den andre siden med noe nytt.
På en helt vanlig tirsdag kan eustress se slik ut:
Du ringer den du har utsatt å ringe. Du melder deg på treningen selv om sofaen frister. Du sier ja til lunsj med en kollega du ikke kjenner så godt. Du starter på oppgaven du har grublet over i stedet for å vente på perfekt timing.
Ingen av disse tingene er dramatiske. Men alle gir kroppen et lite positivt stress. Et signal om at du lever, vokser og er i bevegelse.
Som psykolog tenker jeg at mye av det vi kaller motivasjonsproblemer egentlig handler om at vi har optimalisert bort for mye motstand fra hverdagen vår. Vi vil ha det behagelig hele tiden. Og så lurer vi på hvorfor dagene føles flate.
Eustress kan faktisk jages. Det kan skapes. Det kan velges.
Ikke ved å fylle kalenderen til bristepunktet, men ved å spørre seg selv: Hva er det lille jeg kan gjøre i dag som strekker meg akkurat passe?
For meg kan det være å ta en samtale jeg gruer meg litt til. Å delta på noe nytt. Å skrive et innlegg jeg er litt usikker på om jeg burde publisere. 😊
Det trenger ikke være stort. Det trenger bare å bety noe.
Hva er ditt eustress i hverdagen? Hva er det som gir deg den gode sumringen av å ha strukket deg litt?

22/05/2026

Hva om stressgrafen din ikke alltid er et faresignal, men noen ganger et tegn på at du virkelig levde? 🧡
Vi er omgitt av advarsler om stress. Kortisol er fienden. Stressgrafen skal være blå, ikke oransje. Pulsen skal være lav. Vi skal roe ned, koble av, ta det med ro.
Og ja, kronisk stress er farlig. Det vet vi.
Men vi snakker nesten aldri om eustress.
Eustress er det positive stresset. Det som oppstår når du strekker deg, utfordrer deg selv, er til stede i noe som betyr noe. Det er stresset du kjenner før en viktig presentasjon, på startstreken, eller som for meg, på en grunderfest med masse nye mennesker.
Kroppen skiller ikke alltid mellom et faresignal og en meningsfull opplevelse. Begge gir utslag på grafen.
Forskjellen ligger ikke i tallene. Den ligger i konteksten.
Sosial omgang er faktisk medisin. Forskning viser at mennesker med gode sosiale relasjoner lever lenger, har lavere risiko for hjertesykdom og demens, og er generelt lykkeligere. Fellesskap er ikke en bonus, det er et grunnleggende biologisk behov.
Så når jeg ser tilbake på stressgrafen fra grunderfestkvelden, ja, den var oransje nesten hele dagen. Men jeg kom hjem med nye relasjoner, inspirasjon og en følelse av å ha vært til stede i noe som ga energi til livet, selv om det tappet batteriet akkurat da.
Det er eustress. Belastning med mening.
Akkurat som muskler ikke vokser uten motstand, vokser heller ikke vår sosiale kapasitet, vårt mot eller vår tilhørighet uten at vi av og til strekker oss litt lenger enn det er komfortabelt.
Grafen trenger ikke alltid å være blå for at livet skal være godt. 🧡
Har du kjent på eustress, det gode stresset, uten å ha et ord for det før nå?

20/05/2026

Introvert på Grunderfest, kroppen fører regnskap:
Igår var jeg på grunderfest. Det var genuint hyggelig, fine mennesker, gode samtaler, nye bekjentskaper. Akkurat den typen kveld jeg er glad for at jeg dro på. Og så våknet jeg i dag med body battery på 27.
Ser du på stressgrafen fra igår (tirsdag). Så viser den nesten ingen hvile fra jeg stod opp til jeg la meg. Høy HRV-påvirkning, så den var lavere enn på lenge idag tidlig. Og i dag, kvelden etter, fortsatt forhøyet stress (se bildet merket onsdag). Kroppen er ikke8 ferdig med å prosessere det ennå.
Som introvert er ikke dette uvanlig for meg. Og som psykolog synes jeg det er verdt å snakke høyt om.
For forskningen er tydelig: sosial omgang er bra for helsen. Lavere risiko for hjertesykdom, demens, depresjon. Det stemmer også for oss introverte.
Men forskningen snakker sjelden om prisen noen betaler for å delta.
Introversjon handler ikke om at man ikke liker folk. Det handler om hvor du henter energi fra og hva sosiale situasjoner koster deg fysiologisk. Det er nevrobiologi.
For meg betyr det at en hyggelig kveld krever:
✔️ Forberedelse i forkant
✔️ Restitusjon i etterkant
Ikke fordi det var negativt. Men fordi kroppen min behandler sosial stimulering annerledes enn en ekstrovert gjør.
Var det verdt det? Absolutt ja.
Men jeg må kjenne min egen kapasitet, planlegge deretter og ikke skamme meg over at jeg trenger to dager på å komme meg igjen etterpå. 🧡
Kjenner du deg igjen? Eller er du en av dem som faktisk lader opp av slike kvelder, og har lurt på hvorfor andre ikke gjør det?

18/05/2026

🤍 Høsten 2026 kommer jeg til en by nær deg.
Jeg holder foredrag om omsorgstretthet, den skjulte utbrentheten som rammer deg som gir mye av deg selv, enten hjemme eller på jobb.

Omsorgstretthet handler ikke om at du bryr deg for lite.
Det handler om at du har brydd deg lenge.

Jeg besøker 13 byer denne høsten:
📍 Fredrikstad · Moss · Skien ·
📍Drammen · Oslo · Hamar
📍Haugesund · Bryne · Stavanger
📍 Mandal· Kristiansand
📍 Trondheim · Bodø

I foredraget får du kunnskap om hva omsorgstretthet er, innsikt i livssorg og langvarig belastning – og konkrete verktøy for å finne tilbake til deg selv.

🎟️ Billetter fra 329 kr (egne priser for honnør og studenter)
👉 Se alle datoer og kjøp billetter: https://www.linticket.no/page/no/20/647

Del gjerne med noen du tror trenger dette 🧡

LinTicket A/S tilbyr billettsalg og et avansert online bookingsystem

04/05/2026

Episode 50 i podcasten "Prosjekt Glede"🥳🥳 I denne episoden deler jeg tanker om omsorgstretthet. For snart 12 år siden fikk min mann hjerneslag og jeg ble pårørende. Jeg har og valgt å ha et hjelperyrke. Plutselig krevde begge arenaer at jeg skulle være for andre mennesker. Jeg har et stort hjerte, og tenkte det ville gå fint. Lite visste jeg at hjerter blir utslitt.

I episoden forteller jeg litt om hva omsorgstretthet er, og hvordan du kan merke at du kjenner på dette. For omsorgstretthet er en snik. Du merker den gjerne ikke før det smeller. Og ikke som en utbrenthet, som en smell i energien. Men som en smell i hjertet, der empatien, vennligheten og rausheten blir utslitt. Velkommen til min prat rundt dette! Gleder meg til å høre hva dere blir opptatt av🥰

Du finner episoden på spotify og youtube og der du ellers ser og lytter til podcast🥰

03/05/2026

En dag. Vi kjenner alle den.
En dag skal jeg begynne å trene.
En dag skal jeg kutte ned på uvaner.
En dag skal jeg søke hjelp.
En dag skal jeg si det høyt.
En dag skal jeg ta tak i det.
En dag.
Vi sier det med de beste intensjoner. Og vi mener det og. Men hjernen din blir redd og prøver å beskytte deg, så ingenting skjer.
Vi har alle en indre alarmsystem som er bygget for å holde oss trygge. Det skiller ikke alltid mellom faktisk fare og følelsesmessig ubehag. For hjernen ser det likt ut. Det kjente, selv når det er vondt, tungt, skamfullt eller grått er i det minste kjent. Og kjent er trygt.
Det ukjente? Det er utrygt. Selv når det ukjente er hjelp. Selv når det ukjente er bedring. Selv når du med hundre prosent sikkerhet vet at dette grepet vil gjøre livet ditt bedre. Hjernen bryr seg ikke. Den tenker ikke i logikk når frykten styrer. Den tenker i overlevelse.
Og så blir «en dag» løsningen. Ikke fordi du ikke vil ha det bedre. Men fordi å bli der du er føles tryggere enn å ta steget ut i det du ikke kan kontrollere. Hjernen lærer at unngåelse virker.
Inntil det ikke virker lenger.
For livet venter ikke på din en dag. Det bare går. Og jo lenger du venter, jo større blir avstanden mellom der du er og der du vil være. Jo større avstand, jo mer overveldende føles steget. Jo mer overveldende steget føles, jo tryggere er det å bli der du er.
Det er fryktsirkelen i praksis.
Men hva koster en dag?
Det koster ikke ingenting å vente. Det samler seg, stille og jevnt. I kroppen. I relasjonene. I det livet som ikke blir levd mens du venter på at forholdene skal bli perfekte nok til at du tør.
Og de rundt deg? De venter også. De spør forsiktig. De prøver å ikke mase. De tilpasser seg din «en dag» til det blir deres hverdag også.
Så hva gjør man?
Man trenger ikke ta det store steget. Man trenger ikke ha alt på stell. Man trenger ikke være klar.
Man trenger bare å ta ett lite steg mot det ukjente. Ikke en dag. I dag. Hjernen vil protestere. Det er normalt. Det betyr ikke at du skal lytte til den.
For en dag skal vi alle dø.
Alle andre dager skal vi leve.
Ikke overleve.
Leve.
Og det begynner ikke en dag.
Det begynner i dag.

29/04/2026

Akkurat vært på en utrolig fin kveld I regi av . Det var sterkt å høre de ulike historiene som ble delt fra scenen. Fra Janne som delte fra livet som etterlatt, til som fortalte fra sine smeller i foredraget "Store gutter gråter ikke". Jeg var så heldig at jeg fikk dele litt tanker under tittelen "En dag skal vi alle dø-alle andre skal vi leve". Jeg delte denne teksten her:

En dag skal vi alle dø – alle andre dager skal vi leve

En dag skal du ringe hjem.

En dag skal du si det høyt.

En dag skal du sette deg ned

og kjenne etter hvordan du egentlig har det.

En dag skal du fortelle henne at du er redd.

En dag skal du be om hjelp.

En dag skal du la noen se deg –

ikke den du later som du er,

men den du faktisk er.

En dag skal du slutte å svare «det går bra»

når det ikke gjør det.

En dag skal du innrømme

at du har båret dette for lenge alene.

En dag skal du søke hjelp.

En dag, sa du.

En dag, en dag, en dag.

Og de som er glad i deg?

De venter.

De spør forsiktig.

De prøver å ikke mase.

De ligger våkne om natten

og lurer på om de sier for mye,

eller for lite,

eller ingenting i det hele tatt.

De venter også på din en dag.

En dag skal du slutte å jobbe så mye.

En dag skal du være mer til stede.

En dag skal du ringe den vennen

du ikke har snakket med på to år.

En dag.

Men dagen har ikke kommet ennå.

Den kommer alltid litt senere.

Etter jobben. Etter barna. Etter at ting roer seg.

Etter at du har fått kontroll.

Og livet? Det venter ikke.

Det bare går.

Stille og jevnt,

som en elv du ikke hørte

før den var borte.

En dag skal vi alle dø.

Det vet du.

Du bare tenker ikke på det.

Kanskje er det på tide.

I dag.

Tusen takk for en nydelig kveld, og tusen takk for meg ❤️

26/04/2026

Jeg trenger 10 testlesere 🙏❤️ Er du pårørende eller har en jobb der du yter omsorg for andre? Har du kjent på omsorgstretthet noen gang? Manuset nærmer seg sluttfasen, og jeg trenger ærlige tilbakemeldinger på hva som treffer og hva som ikke fungerer. Lyst til å hjelpe meg med dette? Jeg trenger tilbakemeldinger innen utgangen av neste uke 😬🫣👍

24/04/2026

Nyter solen i oslo etter å ha holdt et foredrag på Helsepsykologikonferansen i regi av . Tema for konferansen var somatisk sykdom. Og jeg fikk lov til å snakke om livssorg og livsglede når kroppen svikter.
Om planer og håp som viskes ut. Over fremtiden som ble en annen enn den vi hadde sett for oss.
For det er ikke bare kroppen som blir syk. Det er nåtiden og fremtiden. Noen ganger møter jeg mennesker som unnskylder seg for at de fortsatt kjenner på sorgen. «Det er så lenge siden», sier de.
Da tenker jeg på det en klok fastlege en gang sa til meg: «Ja, det er lenge siden, men det er fortsatt i dag.» Sorgen har ikke utløpsdato. Og det å sørge over et liv som ble annerledes enn ønsket, det er helt normalt. Det er å være menneske. Livet blir ikke alltid slik vi hadde tenkt. Men det kan fortsatt bli et liv det går an å leve med både sorg og glede.
Hånd i hånd. 🤍 Tusen takk for meg ❤️🙏