Hva er åpningstidene?

Mandag 08:00 - 15:00 Tirsdag 08:00 - 15:00 Onsdag 08:00 - 15:00 Torsdag 08:00 - 20:00 Fredag 08:00 - 15:00

http://www.spor-psykomotorisk.com/

SPOR Psykomotorisk, Erling Skakkes Gate 66, Trondheim (2026)

02/10/2026

HVA ER DET MED MEDIYOGA?❤️👣

Det nærmer seg 10 år siden jeg begynte på instruktør-utdanningen i medisinsk yoga. Jeg kan med hånda på hjertet si at det var et av mange veivalg som der og da virket litt tilfeldig, men som har vært med på å åpne en helt ny verden for meg.

Mange av øvelsene i MediYogaen er enkle. Men filosofien og visdommen bak er alt annet enn enkel. Jeg tenker mange ganger at jeg fortsatt bare pirker litt i overflaten av all den kunnskapen og de dype røttene som praksisen er bærer av. Jeg tenker ofte at det er nettopp fordi det ytre sett kan se «enkelt» ut at det inviterer til å gå dypere. Dypere i kontakt med oss selv, og dermed også dypere i kontakt med noe som er større enn oss selv. Om du er mest opptatt av tyngdekraft, gassutveksling og vagusnerven - eller om du er mest opptatt av moder jord, gud og englenes univers, spiller for meg liten rolle. Jeg tror MediYogaen har potensiale til å holde rom for alle, uansett hva du tror og hva du tviler på.

Min intensjon er alltid å holde rommet og invitere inn i yogaen uten å definere hva du skal oppnå eller oppleve. Det er utenfor min kontroll. Så vet jeg også at det er et paradoks, fordi ord og språk alltid er verdiladet. Og at jeg ikke kan holde rommet på en nærværende og autentisk måte uten at ordene kommer fra mitt eget hjerte. Jeg håper at jeg allikevel klarer å gjøre det med ydmykhet og respekt.

Jeg må innrømme at jeg ofte er mer opptatt av det erfaringsnære enn av forskning. Allikevel må jeg si at jeg synes det er kult at den forskningen som er gjort på MediYoga viser konkrete funn på vestlige medisinske markører; blant annet redusert blodtrykk og redusert kortisolnivå målt i spytt. Mindre smerter og bedre søvn.

Da jeg avsluttet en nydelig kursrekke i dag, ble det tydelig for meg hvordan MediYogaen har vært med på å holde meg disse ti årene som har gått siden jeg startet. Det har vært med på å skape en kontinuitet gjennom omveltninger, som om MediYogaen og meditasjonene knyttet til praksisen har holdt en grunntone fra dypet av meg selv. Eller kanskje fra mitt høyere selv. Jeg liker tanken og opplevelsen av at det høye selvet eksisterer dypt og kroppslig forankret.

Hjertelig takk❤️👣

01/10/2026

NO FILTER🔥👣

Det koker i meg, og jeg vet fra alle de hellige møtene i terapirommet at jeg koker på vegne av mange🔥

Kjære kvinner. Det er altfor lenge til 8.mars. La oss snakke om oss allikevel. En del av meg er drittlei av kvinnekamp, kvinnehelse, likestilling og feminisme. En annen del av meg tenker at vi knapt nok har startet.

Alt som kvinner før oss har kjempet fram; hva er det vi allikevel fortsatt er bærere av, som en langstrakt linje av nedarvet ansvar, skyld og skam? Hva er det som fortsatt holder oss fast i et klamt, kvalmt og kvelende grep av ufrihet?

Jeg tenker på kropp og på seksualitet. HVOR mange kvinner er det ikke som fortsatt tenker at overgrep eller vold er deres egen skyld, som bagatelliserer for å overleve? Hvor mange kvinner er det ikke som lærer, uttalt og taust, at de må «strekke seg litt» for å tilfredsstille andre sine behov for intimitet? Hvor mange kvinner er det ikke som (i langt større grad enn menn) erfarer at kroppen blir sett som et objekt? Hvor mange kvinner er det ikke som fortsatt opplever at et nei ikke blir sett som en grense, men som et rom for overtalelse?

Jeg tenker på ansvar. Ansvar i form av det tredje skiftet - men vel så mye ansvar i relasjoner. Jeg tror kvinner i langt større grad enn menn kjenner på ansvar for det som blir vanskelig i en relasjon. Noen er så godt opplærte i å skue innover, ta ansvar for egne reaksjonsmønstre, egen traumehistorie - at de kan se seg blinde og ikke lenger se hvordan de faktisk blir behandlet av den andre. Hva som faktisk er helt legitime grunner for å kjenne på både angst og selvtvil. Og hvor enda større empati, enda større sårbarhet, enda mer ansvar vendt innover, leder veien mot å viske seg selv ut heller enn å skape trygghet og balanse i relasjonen.

Jeg tenker på helse. Fortsatt er det kvinner som dominerer i det som blir forstått som sammensatte, uspesifikke tilstander uten tydelige prøvesvar. Når dette koples til stress, emosjonelle faktorer eller traumeerfaringer (som jeg mener er helt riktig - men jeg mener også at mange av de «somatiske» tilstandene med ett eller annet avvik på bilder eller blodprøver kan koples til stress og autonom eller emosjonell ubalanse), er veien kort til at den personen som lider føler det er hennes egen skyld. Fordi hun har presset seg selv for hardt, at hun ikke tok signalene tidligere, at hun ikke mestrer stress godt nok, at hun fortsatt er preget av traumer... Det er kanskje sant - men langt fra hele sannheten! Det kan være andre som har gjort langt mindre kloke livsvalg som ikke blir syke. Og selv om vi på en måte har et ansvar for egen kropp og egen helse, er det SÅ lite humant når dette puttes som en kampestein i en allerede sprengt ryggsekk av skyld og samvittighet. På fotballbanen, og i livet, handler mye også om flaks og uflaks. Det handler om alle de usynlige nyansene og tilfeldighetene. La oss ikke glemme det.

Kjære, kjære menn!❤️💪 Vi kan ikke kjempe denne kampen - vi kan ikke tråkke opp disse stiene uten dere! Vi trenger MENN som er tydelige på at seksuelle overtramp aldri, aldri er innafor. Også de «små» - eller kanskje særlig de små, fordi det er der det starter. Vi trenger MENN som er sunne forbilder og viser hva trygg maskulin kraft og tydelige grenser er. Vi trenger MENN som tør å si til kompisen sin eller kollegaen sin at «Hei! Sånn snakker du faktisk ikke om kjæresten din!».

Vi trenger menn som sier til kona si at i kveld er det din tur til å ta den joggeturen, jeg tar over stafettpinnen her hjemme - i stedet for å vente på at hun selv krever det. Vi trenger menn som også kan være åpne for å gå ned i stilling når logistikken hjemme ikke går opp. Vi trenger menn som tør å si til sjefen at nå rakner det litt her hjemme, jeg velger familien først resten av uka. Vi trenger menn som faktisk tør å innrømme at deres ryggsmerter ble møtt på en annen måte hos legen enn da søsteren var hos legen med de samme ryggsmertene uka før.

Kjære mann! Hvis du har lest helt hit, og tenker; «Hva med oss da?»🔥 JA! La oss snakke om det også! Jeg er kvinne, og jeg står for det jeg skriver. Det betyr ikke at jeg ikke evner å se ting fra flere perspektiver. Del gjerne hva du tenker, kanskje kan jeg rante sammen noen ord om det også🔥👣

30/09/2026

HUDLØST SÅRBART❤️👣

Jeg tror det er lett for oss terapeuter å glemme hvor hudløst det kan kjennes å gå i terapi. Og kanskje er det også lett for den som går i terapi å bagatellisere hvor sårbar relasjonen i terapirommet kan oppleves. Fordi den er «profesjonell», og fordi man sånn sett ikke har noe å tape på en avvisning.

Jeg tror det er motsatt❤️

For det første tror jeg at det å gå inn i relasjonen på «ekte» er grunnmuren for alt helingsarbeid. Og når det er ekte er det også sårbart. En avvisning på ekte rammer, uansett hvor profesjonell relasjonen er.

For det andre er terapeuten kanskje den første personen du viser og forteller om de vondeste livserfaringene dine til. Det er de aller mest avviste delene i deg selv som sakte våger seg frem - ikke rart da at det kan kjennes ut som om alt står på spill. Kanskje prøver du deg frem med å forklare hvordan din indre verden fungerer og ser ut. Kontrasten mellom å erfare at dette kan speiles og være mulig for den andre å begripe, og at det blir avvist som så altfor stort og komplekst, er enormt stor. Nettopp fordi dette kanskje treffer i senter av de dypeste og mest smertefulle traumeerfaringene dine; erfaringen av at du ikke er til å forstå, og kanskje heller ikke verdig den andres nysgjerrighet og ydmyke respekt. Kontrasten mellom å bli møtt med empati og inntoning, og å bli definert og miste kontakt i relasjonen, kan romme spennet fra den dypeste heling til den dypeste erfaring av å gå til grunne❤️

For det tredje er det en ekstra sårbar relasjon fordi den i sin natur er asymmetrisk. Du deler ditt sårbare hjerte, mens terapeuten i langt mindre grad deler sitt. Sånn skal det også være. Men jeg tenker det er viktig å anerkjenne at det kan oppleves hudløst.

Jeg har SÅ stor respekt for alle som våger. Og som våger igjen, når det lugger litt i det relasjonelle rommet. Ingen person, ingen terapeut, ingen relasjon er perfekt. Den skal heller ikke være perfekt - vi trenger sånn passe med brytningsarbeid og motstand for å ta bolig i oss selv som hele mennesker. Terapi er ikke AI. Nettopp fordi mennesker trenger mennesker, og nettopp fordi også vi terapeuter må våge å være autentisk til stede for at relasjonen skal bli ekte, vil ingen av oss være den riktige terapeuten for alle. Dette er for meg et av mange paradokser i terapeutrollen; at jeg aldri skal slutte å strekke meg etter å skape trygge rom og trygge rammer, samtidig som jeg aldri skal viske ut meg selv og min signatur❤️👣

26/09/2026

JEG KJENNER EN GUTT🩵👣

Jeg kjenner en gutt med det reneste hjerte, som ser alt klart og som føler alt stort. Han er barnlig uskyld, men ser tvers igjennom. Han vet hva du føler før du erkjenner det selv. Ikke rart at verden blir utrygg når det som blir sagt og det han vet er sant ikke stemmer, kaoset l***r knuter i tankerekkene, og følelsene blir så store at de stopper i døra. Han føler så stort at ord ikke kan romme, han fanges i sin uendelig vakre klarfølthet.

Jeg kjenner en gutt som har så mange strenger i sitt indre instrument, ikke rart at det kan være vanskelig å stemme. Men når tonene flyter fritt, finnes ingen musikk som er vakrere. De mørkeste og de lyseste tonene vever livets dur og moll sammen i sømløs harmoni.

Jeg kjenner en gutt som tenker i en annen logikk enn den verden forventer, med assosiasjoner som spretter fram med vitalitet og glød. Annerledes kanskje, men ikke mindre riktig - han lar seg flyte på bølger mellom intuisjon, intelligens og hjertets innsikt og klokskap.

Jeg kjenner en gutt som kan fortelle deg hvordan en motor fungerer, som observerer og ser sammenhenger de fleste kan misunne. Som kan forklare de grunnleggende forskjeller på hundens og kattens klør, bare fordi han har sett det og dermed vet det. Men som synes tid blir så altfor abstrakt, med klokker og visere som ikke en gang peker mot sol eller måne. Kanskje kommer han fra stjernene, kanskje hører han hjemme under åpen himmel hvor mørke og lys kan være veivisere for tiden. Jeg kjenner en gutt som danser med ulver.

Kjære Gud - la magien få leve, la ingen få stjele hans kreative sjel. La han aldri bli fanget i drepende rammer, la han selv bane vei for sin særegne norm🩵 La han få bringe lyset og kjærligheten inn i en verden, som aldri før så sårt har trengt en annerledeshet. En raushet, en skapende væren i verden, en indre logikk som kan ekspandere rammene for hva vi kan begripe. La han ikke dempes og temmes, la urkraften leve, la sjelen hans danse i solregn og vind🩵👣

24/09/2026

BECOMING BREATH 🩵👣

They told you to breathe deeply.

But did they tell you about the expansion?
About the life force moving through you, gently stretching the edges of what you thought you were capable of?

Did they tell you how the body opens when it feels safe enough?
How your shoulders soften because, for a moment, you know you are safe?

How the breath can rise through you,
and for a moment, there is no clear line between body, spirit, earth and sky?

They told you to practice breathing.

But did they tell you that a deep belly laugh,
a raw and reckoning cry,
the moment you finally say no,
or the soft surrender of a safe embrace
can free the breath in ways no breathing exercise ever could?

They told you that the outbreath is simply air leaving the lungs,
releasing what the body no longer needs.

But did they tell you about the letting go?

It can be the moment you stop bracing.

The moment the jaw lets go.
The shoulders soften.
The body no longer has to hold itself together.

The moment you no longer have to carry
what was never yours to carry.

And then, perhaps, you allow yourself to fall —
not into emptiness,
but into something deeper.

Into trust.
Into the ground.
Into the arms of Mother Earth.

They told you about the newborn’s first breath,
and the dying person’s last sigh.

But did they tell you that every breath carries the whole circle of life?

Birth.
Life.
Death.
And new life.

Every breath an invitation to soften the grip.
To surrender the ego.
To surrender, even for a moment, the idea that you have to hold it all together.

And perhaps, in that surrender,
to remember that you were never separate.

That this breath you breathe
has been breathed by countless living beings before you.

That your body belongs to the same earth,
your breath to the same air,
and your life to the same mysterious circle
that keeps moving through us all.

Maybe breathing is not something we learn to do.

Maybe, sometimes,
we simply remember
how to let ourselves be breathed.

🩵👣

22/09/2026

Å ROMME EGEN URO❤️👣

Jeg synes uro har fått et ufortjent dårlig rykte. Som om det er noe vi skal overvinne eller bekjempe. Som om indre ro er et bevis på at du har skjønt det - at du lykkes i relasjonen til deg selv. Og uro tilsvarende et bevis på alt du ikke får til, alt du ikke mestrer.

Uro kan ha mange nyanser og mange budskap. Kanskje er uroen et vitnesbyrd om noe uforløst; en sorg som ikke har fått sitt utløp i tårer, et sinne som ikke har funnet retning. Kanskje er det frykten som fortsatt setter kloa i deg, med røtter i erfaringer som enda ikke har kunnet gi slipp.

Kanskje er uroen en påminner om et valg du vil ta, et veiskille, en ny retning. Noe du har holdt ut og akseptert så altfor lenge. Uroen er vinden du trenger for å våge å seile videre.

Uroen viser kanskje vei mot et grunnleggende behov for å høre til, lengselen etter et fellesskap, beslektede sjeler. Kanskje våger du ikke lenger tro at det finnes der ute, men uroen lar deg aldri slippe håpet.

Hva om vi øver vår evne til å romme egen uro, heller enn å kjempe imot den? Hva om veien til indre ro er å omfavne uroen, invitere den inn, ta dens visdom på alvor? Hva om vi nettopp gjennom kontakten med vår egen uro, finner veier til å gå dypere inn i oss selv - helt inn til det hellige stedet for alt er stille, hvor alt er kjærlighet?🤍👣

«Denne uro e ein vind
som rive i seilet,
- et sting i søvnig sinn.
Denne uro e ein sti
Mot ukjente landskap,
mot alt som kan gå meg forbi.
Så min uro må bli.

Denne uro e ein gnist
som tenne opp bålet
og blir ein brann te sist.
Denne uro e ein del
av liv eg har levd i.
For den som sette alt på spel,
har ein uro i sjel.

Må min uro holda stand
som vind, som bål og brann.
I alt eg har av tilmålt tid:
La min uro forbli.»

- Ingvar Hovland

❤️👣

22/09/2026

LØRDAGSÅPENT PLUSS LITT TIL👣

Førstkommende lørdag holder jeg åpent, og har noen ledige timer som ligger tilgjengelig via online booking👣

Jeg er i innspurten av flere Ekspertbistand, og har god kapasitet til å ta imot nye henvisninger. Ekspertbistand er et tiltak fra NAV, hvor arbeidsgiver søker om støtte til å styrke arbeidsevne og forebygge sykefravær hos en enkelt arbeidstaker. Vi kan kalle det «floke-arbeid», hvor vi sammen nøster og forsøker å finne årsaker eller risikofaktorer for sykefravær, og finner forslag til tiltak for å styrke arbeidsevne. Les mer på NAV sine sider, eller send meg gjerne en melding hvis du har spørsmål👣

Jeg har tegnet avtale med flere forsikringsselskaper, for deg som har behandlingsforsikring; Gjensidige, Tryg og Falck👣

Hjertelig velkommen!😊👣

21/09/2026

UNDERWHELMED❤️👣

Vi snakker så mye om overveldelse. Hva om vi snur på det, og utforsker mulighetene for å bli litt mer underveldet?😉

Bare for i dag; la meg bli underveldet av matpakker, Vigilo, Spond og antall anbefalte grønnsaker minus de som ligger igjen på fatet etter at middagen er over.

Etter alle disse årene hvor jeg har latt meg overvelde av krav og forventninger til hvem jeg skal være og hva jeg skal få til - la meg underveldes litt nå. Kanskje til og med selvkritikeren i meg må tenke seg litt om, eller til og med blir forfremmet til nye roller i underveldelsens ånd.

La meg underveldes til å huske hva som er viktig og hva som ikke lenger er noe jeg skal jage etter. La meg underveldes inn i 40-åras f**k-it-era, heller enn å bli veltet overende🤭🧚

Bare for i dag; la meg underveldes av normen, av normaliteten og korrektheten. La underveldelsen lyse vei mot godt nok.

❤️👣

20/09/2026

HOW DO WE LOVE? ❤️👣

Love is the art of being.
Authentic. Vulnerable. True. Close. Open. Heart-centered.

Love is mirroring, and expansion.
I am me. You are you.
And the potential of us exists beyond words.

Love is surrendering the ego, without ever abandoning ourselves.
True love holds space for our own sacred nature, as well as for the people we love.

Love is ungraspable.
Beyond explanation.
Beyond our capacity to understand.
Beyond rational analysis.
We can only trust.
And let ourselves fall.

Love is the gift of doing—
the heart made visible through action.

Love is oneness.
Physical, emotional, mental, and spiritual oneness.
But healthy oneness can only be experienced through separation.
Through dignity.
Curiosity.
And respectful boundaries.

Love is respect.
Re-spect; the warrior-heart’s willingness to look once more.
To clean the lenses.
To clear the mind.
And to truly see.

Love is the greatest miracle.
The closest we can ever come to God,
to Spirit,
to the Universe.

Love is hope.
Courage.
Strength.
Eternity. 🤍👣

12/09/2026

URETTFERDELIG (SKUTA SYNKER)❤️👣

Det koker en rant i meg, om et tema som har blitt bare mer og mer tydelig for meg gjennom mange møter i terapirommet. Det handler om urettferdigheter, det handler om at vi som samfunn dyrker fram et ideal, og det handler om den ekstra børa alle de som ikke passer inn må bære i sitt nervesystem og sin selvfølelse❤️

Jeg velger å kalle dem skapende mennesker. Ofte er det personer med assosiative hjerner, og en åpen bevissthet. De som ser større sammenhenger, og som ikke kan overse følelsen av meningsløshet når tiltak,utredninger, planer, pakkeforløp eller rammer ikke henger sammen - når tid og penger slukes i fragmenterte prosesser. Mennesker med kapasitet til å jobbe i dybden, og med store hjerter for menneskeligheten.

Noen av disse menneskene er kanskje ekstra sensitive. Noen er nevrodivergente, ADHD eller autisme. Noen har kanskje erfart at livet kan være både lys og mørke, og har integrert det på en måte som gir en egen form for empatisk intelligens❤️

Jeg hører så mange historier om hvordan rammene vi skal passe inn i har blitt så trange og rigide, at de tilpasningene disse skapende menneskene må gjøre rammer både helsa og selvfølelsen. Det dreper lidenskapen. Det lammer livskraften. Kanskje våger de å stå en stund som spydspisser for sin egen sannhet, før avmakten rammer og lammer etter å ha blitt sett som et irriterende hår i suppa - heller enn å bli anerkjent og speilet som den enorme ressursen de er med perspektiver som kanskje ikke er helt A4. Det er akkurat som noe av det de trenger for å leve, for å puste, for å skape og samskape, for å oppleve mening forankret i verdier, blir kvalt.

Jeg snakker om skole. Utdanningssystemer. Og jeg snakker om arbeidsliv. Jeg vet at det finnes mange unntak - men jeg synes allikevel at jeg ser en trend hvor annerledesheten gradvis har blitt mindre verdsatt. Kanskje er det en av mange grunner til at flere ender opp med en diagnose, og at flere dropper ut av skole eller ender som arbeidsuføre.

Det koster å gå på akkord med egne verdier. Det koster å gå på akkord med egen natur. Det koster å tvinge hjernen til å tenke på samme måte som en definert norm, når hjernen er grunnleggende skrudd sammen på en annen måte.

Jeg er helt overbevist om at vi trenger disse menneskene for at skuta, samfunnet, og menneskeverdet ikke skal synke❤️ Og jeg blir oppriktig lei meg når flere av disse sitter med en opplevelse av at de er «feil», for kompliserte, for sensitive, eller for lite positive og løsningsorienterte.

Det at livet er urettferdig, må vi til en viss grad akseptere og omfavne. Men når vi som samfunn (kanskje hovedsakelig ubevisst, men uansett) dyrker fram et ideal som gjennomgående gjør det lettere for noen - og vanskeligere for andre, da blir jeg både sint og lei meg.

Når vi ser på statistikken over både drop out og sykemelding / uføregrader; hvorfor i alle dager fortsetter vi å gjøre mer av det som ikke funker? Flere prosedyrer, flere pakkeforløp, lavere bemanning, større baser, åpne landskap - og en økende individualisering av ansvar som skytes tilbake på arbeidstakers manglende evne til «stressmestring». Come on - vi kan ikke, og skal ikke stressmestre oss fram til å bli maskiner! Og vi kan ikke mestre oss fram til å bli en annen person eller mennesketype enn den vi er. Vi trenger mennesker som tenker, føler, bearbeider og ser sammenhenger på ulike måter! Det handler ikke om hvem som ser riktigst, men om at vi trenger ulike perspektiver som kan fylle ut hverandre, og sammen gjøre oss større, sterkere og klokere❤️

(«Mamma - hvorfor kan ikke du å lyve?»

Det var fem-åringen som spurte, og hun har helt rett😅🥰 Jeg sa at jeg tror jeg bare er sånn. Jeg kunne ha fortalt hundre ulike varianter av hvorfor, for sånn er jeg også. Jeg er takknemlig for at jeg litt og litt lettere kan omfavne min egen annerledeshet, i stedet for å tenke at jeg for eksempel burde lære meg å lyve).

❤️👣

SPOR Psykomotorisk

02/10/2026

01/10/2026

30/09/2026

26/09/2026

24/09/2026

22/09/2026

22/09/2026

21/09/2026

20/09/2026

12/09/2026

Adresse

Åpningstider

Telefon

Nettsted

Varslinger

Kontakt Praksisen

Snarveier

Del

Kategori

Forespørsel om å fjerne oppføringen

Mandag	08:00 - 15:00
Tirsdag	08:00 - 15:00
Onsdag	08:00 - 15:00
Torsdag	08:00 - 20:00
Fredag	08:00 - 15:00