10/10/2026
Hvordan kan vi som behandlere skape et tryggere rom for deg? Er vi bevisste nok på vårt ansvar?
Fortsettelse fra bildene:
For noen av de som har vært utsatt, blir dette opplevelser som setter seg i kroppen. Det kan dukke opp som et ikke-viljestyrt forsvar, spenninger i kroppen, tilstand av frys eller fawn, eller en annnen form for overaktivering av nervesystemet.
Vi som terapeuter har et veldig stort ansvar her, som jeg ikke tror vi snakker nok om. Etter å ha lest en del om traumer de siste årene, og fått større innsikt i hvordan det påvirker kroppen, så forstår jeg bedre hvor innmari komplekst det kan være.
Spesielt når vi (spesielt i Sápmi) snakker om en taushetskultur der man "ikke skal snakke om sånt", som i tillegg kan føre til sterke følelser av skam over det som har skjedd.
Denne kunnskapen har forandret måten jeg møter menneskene som kommer til meg på. Jeg øver på å være lyhør både når jeg undersøker og når jeg behandler. Jeg lytter ikke bare til det som blir sagt, men prøver også å plukke opp signalene kroppen sender. Jeg opplever stadig vekk at ikke alle klarer å sette grenser ved å si det høyt inne på behandlingsrommet.
Hvis en behandler, som er den "profesjonelle", insisterer på en behandlingsmetode, så tror jeg det er det veldig vanskelig for mange å skulle protesere eller si "dette føles ikke bra", "stopp, det vil jeg ikke" eller "det der gjør for vondt". Det er en skjev rollefordeling i rommet, og flere tenker nok at vi behandlere vet best. Spesielt om du allerede har prøvd å si i fra til behandleren, og de grensene ikke har blitt møtt på en god måte.
Men selv om behandleren skal være den "profesjonelle", så er ikke vedkommende eksperten på akkurat deg. Vi vet ikke hva som er best for akkurat deg med din kropp, din histore og bagasje som du har med deg. Det er ikke sikkert du selv heller er bevisst over det, før du plutselig ligger på benken og ubevisst har strammet opp alle musklene fordi kroppen tydelig sier i fra. Det kan være minner eller bilder som dukker opp, mens for andre oppleves det uforståelig ut. Uansett om det er noe fortrengt, ubevisst, bevisst eller rett og slett uforklarlig, så mener jeg det rette er å respektere den responsen.
Om du opplever at kroppen "låser" seg, eller du ikke får til å slappe av ordentlig under behandling, så er det et tegn på at ditt nervesystem ikke føler seg trygt. Om det ikke respekteres, så tror jeg ikke du vil føle at behandling hjelper i etterkant. Fordi det er når vi er trygg og avslappet at kroppen henter seg inn, og reparerer best.
Og nei, du er verken vanskelig eller til bry om du sier i fra når du kjenner at noe protesterer i deg når du er på behandling, jeg blir faktisk veldig glad for at du setter de grensene!
Og fram til du klarer å si det høyt, så følger jeg med på responsen til kroppen din 🫶
