Kjersti Salvesen

04/07/2026

Det er lenge siden jeg har skrevet noe her inne. Det handler om at jobbhverdagen har vært travel i det siste – og at det puslespillet livet er, tar tid, rett og slett😍 Det er viktig for meg å finne den riktige plassen til alle disse små og store brikkene🧩

Nå, på et fly sørover for å nyte litt sol og tid med familie og venner, fikk jeg endelig tid til å skrive. Vanligvis er det mine egne artikler og spalter jeg deler, men nå fikk jeg lyst til å anbefale en ny roman av Maren Engelschiøn.

Maren var redaktøren min i Egmont for et halvt liv siden, og har siden da inspirert meg og lært meg mye innenfor språk og litteratur. I mange år nå, har hun også vært en nær venninne, som blant annet inspirerer meg til å leve autentisk og ta meg selv og livet på alvor♥️🙏🏼

Mi briljante venninne, Maren, har nettopp lansert "In Case I'm Brilliant", en historisk roman som foregår hovedsakelig i USA på 1950- og 1960-tallet. Jeg har vært så heldig å få følge litt med på den skrivereisen hun har vært på med romanen sin det siste tiåret (!) Å skildre mennesker, relasjoner og miljøer så godt, gjennomtenkt og fascinerende som det Maren gjør i "In Case I'm Brilliant", er nemlig ikke enkelt eller fort gjort.

Hovedpersonen Juliane er fra Sørlandet, som meg, og det å følge hennes utvikling som menneske og kunstner gjennom boken, er både fortryllende og til tider gjør det vondt, slik litteratur som berører deg, skal gjøre. Juliane jobber seg gjennom temaer som skam, å sprenge grenser andre har satt for henne – og forestillingen om at autoritetspersoner nødvendigvis vet best. Romanen handler om å finne sin vei gjennom livet, og jeg opplever at den er høyst relevant nå.

Juliane utvikler seg til å bli et menneske og en kunstner som setter spor. Jeg tenker at vi mennesker trenger å bli friere til å stole på vår egen dømmekraft. Det å oppdage og erkjenne at noen mennesker, som kanskje lever utradisjonelt, er mer ærlige og konsekvente, enn de som hele tiden har hevdet å være moralske forbilder, er befriende og tankevekkende!

Altså, nå er jo ikke jeg helt objektiv, siden jeg er så glad i Maren og unner henne all mulig suksess med boken, men jeg er ganske sikker på at du vil like den – om du som meg – kjenner at du trenger å "eie" din egen identitet. Det er, som du vet, ingen enkel vei å gå, men når du begynner å oppdage konturene av et liv du virkelig vil ha, da forstår at det ikke var noen vei utenom ...

Marens bok kan kjøpes på Amazon og leses på Kindle. Har du ikke Kindle, kan du laste ned en gratis Kindle-app📖

Nå lander vi straks her, så det er på tide å logge av🛩️☀️🌴

Sommerklem fra Kjersti🌿🦋🍓

Leaving a strait-laced upbringing in southern Norway, Juliane enters San Francisco’s vibrant Beat art world in 1954. With Selma, a free-spirited, unflinching friend who teaches her to question every belief, she creates art, tests loyalty, and discovers how easily truth can slip toward deceptio...

22/04/2026

Den jødiske familien til skuespiller og danser Rudy Claes ville ikke snakke om krigen. De orket ikke.
– Onkelen min, som satt i Sachsenhausen, gikk alltid rundt og plystret og latet som om alt var ok. Det var vel en måte å lure hjernen på, men alle var preget av krigen. Dét forstod jeg tidlig i barndommen, fortalte Rudy meg i forbindelse med et intervju ~ som nå er på trykk i Norsk Ukeblad.

Rudy selv brenner for åpenhet og er aktuell som regissør og skuespiller for et teaterstykke om kvinnelige krigsfanger på Grini.

Farfaren til Rudy var en av de første fangene på Grini, fange nummer 233 – og oldeforeldrene hennes ble hentet hjemme på Kampen i Oslo og slept ombord i slaveskipet Donau en novembermorgen i 1942.

Rudys tante, som bare var et barn den gangen, har i en bok beskrevet hvor surrealistisk det var.
Leiligheten, som alltid var lun og varm fordi bestefaren fyrte konstant gjennom hele vinteren, var iskald da hun dro innom dem denne formiddagen. Sengene i stuen var uoppredde, kommodeskuffer var dratt ut – og eiendeler lå strødd utover. På kjøkkenet lå brødskivene på bordet, og kniven stod fortsatt i smøret. Oldefarens stol lå veltet.

Mot slutten av boken har tanten skrevet ned følelser og tanker hun gjorde seg da hun selv dro til Auschwitz etter krigens slutt: «Husker du da vi sorterte tomater, bestemor? På hytta i Solvang hagekoloni. Vi hadde en deilig hytte der oppe, som ble tatt av nazistene. Det var mange tomater i kolonihagen. De store røde tomatene, la vi på venstre side. De litt mindre og ikke helt modne, la vi på høyre side. De ikke helt dugelige tomatene kastet vi rett i søppelposen. Ja, det var den sorteringen vi gjorde med tomatene. Men her nede i Auschwitz-Birkenau sorterte de ikke tomater, men mennesker. Levende mennesker. Gamle, kvinner, barn og syke på den ene siden. Unge menn på den andre siden. En sortert til høyre, den andre til venstre.»

Det var sterkt å snakke med Rudy og å lese boken tanten hennes har skrevet. Vi må ikke glemme💔

Hele intervjuet kan leses i Norsk Ukeblad som er i butikkene nå❤️

20/04/2026

Jeg har aldri likt å se på eldre mennesker som en grå masse. Leter du etter gull, er det blant de som har levd en stund, gått på trynet og reist seg igjen, viklet seg inn og kjempet seg ut, du bør lete🌱🌼

Jeg har dyp respekt for mennesker som bærer med seg levd liv, minner og erfaringer som har formet dem på godt og vondt.

Musiker, og tidligere Egmont-ansatt, Harald Skogli (80), står bak "Det grå gull": Gratis jazzkonserter for de som har levd en stund (i Asker). Snittalderen på publikum er 80 år.

En dame på 82, som pleier å gå fast på konsertene – noen ganger sammen med barnebarnet på 35, fortalte at det i hennes alder er viktig å ta vare på gylne øyeblikk🫶🏼 Jeg tenker jo at det er avgjørende hele livet🙏🏼 Men det er vel kanskje i 80-årene – og når vi mennesker ikke tar livet som en selvfølge lenger, at bevisstheten på – og takknemligheten for gylne øyeblikk er størst🙌🏼✨ 82-åringen trekker også frem at bak hvert instrument er det et menneske som bruker tiden sin på å berike publikum med musikk. Det er en vakker tanke, synes jeg❤️ Mette, som hun heter, viste seg å være spedbarns- og barselpleier med videreutdanning i psykiatri. Ikke nok med det, hun er også billedkunstner OG har skrevet bok om angst og depresjon, "Når demningen brister". Apropos gull, sier jeg bare!

Reportasjen om "Det grå gull" kan leses ved å trykke på lenken i kommentarfeltet✨

08/04/2026

Ett år gammel ble en nydelig liten jente, Duli fra Bangladesh, adoptert av et barnløst par i Straumen i Nordland. Adoptivforeldrene ble fortalt at hun var blitt forlatt på trappen til et barnehjem – og fikk vite at mappen med informasjon om henne, hadde gått tapt i en brann.

Duli, som fyller 50 neste år, og selv har rukket å bli mamma til fire barn og bestemor til ett, fikk nylig vite at det ikke er sant at mappen hennes brant opp❤️‍🔥

Som relasjonsjournalist fikk jeg tilgang til dokumentene i Dulis mappe, og jeg gråt (og gråt) da jeg leste innholdet😢 For Dulis mamma overlot babyen sin til barnehjemmet for å gi henne muligheten til å få en bedre start på livet enn det hun selv evnet å gi (hovedsakelig økonomisk)🫶🏼 Planen var aldri å gi fra seg barnet sitt (!) eller morsrollen for godt💔

Herfra og ut er historien helt vill – i mangel på bedre og mer dekkende ord. Morens historie er fylt med så mye sorg, desperasjon, undertrykkelse, løgner fra myndighetene ... Historien sier noe om hvor langt det kan gå, og hvor galt det kan gå, hvis du strekker ut en hånd for å be om støtte – til noen som ikke har gode intensjoner / eller til et system som er preget av manglende empati, uærlighet og kynisk kapitalisme.

I et av dokumentene går det frem at moren ble gift da hun var 12-13 år gammel. Hun og mannen (Dulis biologiske far) fikk en datter som døde, bare to år gammel. Sammen med dem bodde dessuten mannens første kone, som han også hadde flere barn med. Dulis mamma fikk det selvfølgelig veldig vanskelig da barnet døde💔 Og hun var jo bare en tenåring selv, et barn! Da moren ble gravid på nytt, med Duli, hadde hun det (selvfølgelig) fortsatt vondt. Da tok mannen ut skilsmisse. Moren og nyfødte Duli måtte flytte hjem til den fattige landsbyen der moren kom fra og bestemoren bodde.

Etter en liten stund dro moren med Duli fra landsbyen – til hovedstaden Dhaka, til en onkel hun fikk bo hos en kort periode. Med babyen i armene gikk moren fra dør til dør på jakt etter arbeid. Hun lyktes ikke.

I ett av dokumentene i mappen, som ble funnet hos myndighetene nesten 50 år senere (og som det altså ble informert om at hadde brent opp), refererer moren til at onkelen sa: «La barnet være igjen på et barnehjem. På den måten vil du overleve, og det vil barnet også.»
Videre fortalte moren at hun med tungt hjerte forlot datteren på et barnehjem, og at hun omtrent to uker senere dro for å besøke det kjæreste hun hadde i livet💕

De ansatte lot verken den unge moren få holde datteren sin, eller gå i nærheten av henne😢 Moren fikk beskjed om at hun kunne stå å se på datteren på avstand💔 En måned senere dro moren tilbake. Denne gangen fikk hun ikke se datteren i det hele tatt.

Nok en gang vendte moren tilbake til barnehjemmet. Hun følte seg utrygg – og hadde bestemt seg for å hente Duli ut fra barnehjemmet.

Det viste seg da at Duli ikke var på barnehjemmet lengre. Hun var sannsynligvis allerede sendt ut av landet.

Det skulle gå nesten 50 år før moren fikk se "babyen" sin igjen.

I det oversatte dokumentet fra gjenforeningen i Bangladesh, siteres moren slik: Jeg spurte dem desperat: «Hvor er barnet mitt? Hvor har babyen min blitt av?» De svarte kaldt: «Hvordan skulle vi vite det? Vi vet ingenting om barnet ditt.» De erkjente ikke at hun noen gang hadde bodd på barnehjemmet. Videre fortalte moren at hun gikk knust derfra. Hun forklarte det slik: Hvis jeg hadde visst at de ville sende deg utenlands, ville jeg aldri ha gitt deg til dem. De fortalte at du skulle studere ved barnehjemmet, og når du ble stor ville de gi deg en jobb eller arrangere ekteskapet ditt. Det som står i papirene er ikke riktig.

Intervjuet mitt med Duli, som jeg gjorde etter at hun ble gjenforent med sin biologiske mamma, er på trykk i ukebladet Familien. Jeg vil dele det her på denne siden også – når det kommer en nettversjon av intervjuet med Duli♥️

04/04/2026

Gode relasjoner gir økt livskvalitet🍀

Norges første popstjerne, Inger Lise Rypdal (76), er et nydelig bevis på det💛

Inger Lise undervurderer ikke relasjonen til seg selv. I 70-årene er kvaliteten på både fysisk og mental helse avgjørende for å ha det godt med seg selv, ifølge Inger Lise🫶🏼 Dette tar hun på alvor – og sier hun sloss for helsen💪🏼🧘🏻‍♀️

Inger Lise investerer i relasjonen til andre også, barnebarna blant andre. For dem er det helt naturlig å ringe farmoren om de ikke får tak i foreldrene. Fammy, som de kaller henne, har vært mye til stede fra barnebarna var små, og hentet dem gjerne i barneparken og barnehagen når hun hadde mulighet. Inger Lise følger fortsatt barnebarna tett opp, og reiser gjerne på ferie med dem (også uten foreldrene)☀️

Relasjonen til kjæresten hennes, Kjetil, som er nesten 12 år yngre, er også bunnsolid. Sammen er de aktuelle med låten «Mystery», som er en kjærlighetssang til livet♥️ Den handler om en indre reise og vekst, der både glede og smerte er viktige ledsagere på veien. For det handler ikke om å kvitte seg med det vonde, som vi alle opplever gjennom livet ... For å komme oss gjennom vonde faser, ja livet generelt, trenger vi å integrere smerten. Først da opplever vi å bli helere mennesker. Det er nettopp i møtet mellom gleden og smerten det vokser frem noe ...
En modenhet og forståelse, som trengs for å bli et helt menneske♥️ Fint budskap?💎

Du kan lese intervjuet mitt med Inger Lise & Kjetil i sin helhet i påskeutgaven til Norsk ukeblad🐣☀️ Se etter Inger Lise på coveret💕

12/03/2026

Tilknytning og den trygge følelsen av tilhørighet er to av mine hjertetemaer når jeg jobber med barn, enten det er gjennom journalistikken, som EQ-terapeut eller forfatter. Det å høre til, ha ett eller flere mennesker i livet som får deg til å føle at «jeg er meg», og det er nok – og jeg er akkurat som jeg skal være med både styrkene og svakhetene mine♥️

Noen er så heldige å ha en eller flere foreldre helt fra fødselen av, som de får en trygg tilknytning til og kan lene seg inntil mens de vokser og utvikler seg🌱🌼 Andre barn er mer overlatt til seg selv. Enten de har foreldre/omsorgspersoner som ikke evner å skape en trygg tilknytning til dem, eller de ikke har foreldre i det hele tatt.

I dag er det premiere på musikalen «Annie» i Asker kulturhus, så den siste varianten der kjenner jeg litt ekstra på i disse dager. Min kjære datter, Anna Sanibel, spiller nemlig foreldreløse Annie.

For datteren min først og fremst, men også for meg, var det veldig sterkt da hun nylig sang under en kulturfrokost i Asker kommune, og «en ekte Annie» kom bort til henne. En skjønn dame på snart 60 år, som fortalte at hun ble ekstra berørt av sangen ... Hun ble nemlig selv funnet på trappen til et barnehjem i Vietnam under Vitetnamkrigen. Hilde, som hun heter, ble også adoptert, sånn som Annie.

For Annie tok litt tid før hun skjønte hva ubetinget kjærlighet er. På samme måte som det tok tid for milliardæren Mr. Warbucks å forstå dette. For hva trenger et barn? Sakte, men sikkert lærte Annie ham å åpne hjertet sitt, som Mr. Warbucks hadde lukket den gang han selv var en liten gutt. Annie, på sin side, kom hjem til den kjente milliardæren, som hun selvsagt aldri hadde hørt om, og tilbød seg å skrubbe både vegger og tak, og deretter å vaske vinduene …

I løpet av musikalen lærer Annie og Mr. Warbucks både seg selv – og hverandre å kjenne, og kjærligheten som vokser frem mellom to som har vært litt fortapt på hver sin måte, berører hjertet. Annie får et hjem og en familie, ja, den ubetingede kjærligheten ethvert barn trenger – og den varme, kraftfulle følelsen av å høre til♥️ Alle som ser og lytter til Annie med hjertet, lærer at det alltid er håp, uansett hvor mørkt utgangspunktet er.

Det nydelige møtet mellom Anna Sanibel og Ingrid (som spiller Annie i halvparten av forestillingene) og Hilde er omtalt i Budstikka. Les om du vil♥️ Det er journalist Nina Abrahamsen som har skrevet artikkelen under. Legger også ved en film av min egen Annie og Molly på barnehjemmet (fra generalprøven) om du vil se♥️

03/03/2026

Hva bor i barnet ditt?❤️
Hva bor i oss som mennesker? Det er viktige spørsmål.

Hva som virkelig bor i oss, tror jeg blir viktigere fremover. Verden trenger mennesker som står stødig i seg selv, tenker selv og som bruker kraften sin godt.

Dag Frode er en sånn fyr som alltid har vært nysgjerrig på hva som bor i barna sine. Han har i tillegg vært opptatt av hva som bor i barna i lokalsamfunnet. Både gjennom idrett, kultur og musikk har han vært en pådriver for at barn skal få lov til å være seg selv, dyrke talentet sitt og bruke stemmen sin❤️

"Pappa har latt meg vokse og bli den jeg vil være – og latt fuglen fly når det er naturlig", sier sønnen Eirik.

Jobber vi med barn på denne måten – og prøver å få til det som Dag Frode har klart, da bidrar vi til en bedre verden, er min påstand🙏🏼❤️

Eirik bor det mye i, og faren har lagt til rette for at han skulle finne frem til det og dermed kan forvalte ressursene sine🫶🏼

Nylig slapp Eirik låten «Være». Ikke nok med det, «Være» blir en del av en musikal som Eirik skal sette opp i 2030.
– Musikalen tar opp to viktige temaer, nemlig mental helse og kjærlighet. Den handler om å elske seg selv – og at alle skal få lov til å elske den de virkelig elsker. Det er altfor lite norsk kunst som handler om mental helse og annerledes kjærlighet. Dette vil jeg bidra til å endre. Skeiv kjærlighet er jo egentlig ikke annerledes, men verden ser det sånn, sier Eirik.

Les hele intervjuet mitt med far & sønn her om du vil⬇️❤️

Faren var både fotball- og håndballtrener for barna i hjembygda, men Eirik hadde andre planer. – Pappa lot meg få være meg selv, sier han.

02/03/2026

Én av tre foreldre som har barn med ekstra behov i skolehverdagen, mangler tillit til skolen. De mener blant annet at skolen er for dårlig til å lytte til dem. Det er vondt å ikke bli forstått, og ekstra vondt når du vet at barnet ditt kjenner seg utrygg og ikke har det godt.

FUG (Foreldreutvalget i grunnskolen) har for første gang gjort en undersøkelse blant foreldre som har barn med ekstra behov i skolen. Artikkelen der jeg presenterer resultatene, har jeg lagt i kommentarfelt⬇️

I artikkelen jeg har lenket til under denne teksten, har jeg intervjuet et foreldrepar som har fått til et godt samarbeid. Les den gjerne⬇️

Jeg tror et godt samarbeid mellom skole og hjem, handler mye om hva som bor i de voksne♥️

For å kunne samarbeide godt og tilrettelegge for barn med ekstra behov i skolehverdagen, trengs det "voksne voksne", et begrep jeg har lært av grunnleggeren av EQ-terapi, Herdis Palsdottir🙏🏼

En "voksen voksen" er en voksen som har bearbeidet sin egen historie, og som derfor ikke så lett lar seg trigge, fornærme eller kjenne seg krenket. En slik lærer, pedagog eller assistent har mer kapasitet mentalt. En "voksen voksen" evner å heve blikket og se hva barnet egentlig trenger. En slik voksenperson er ydmyk, men fast og trygg. Barn får ofte lett tillit til "voksne voksne". Foreldre som er så heldige å samarbeide med "voksne voksne" i skolen, er mer fornøyde. De føler seg sett og møtt, og ikke minst er de trygge på at barnet blir sett og møtt.

Og helt nydelig blir samarbeidet om også foreldrene tar ansvar for "sin egen bagasje" – og jobber for å være en "voksen voksen". Barn med ekstra behov (ja, alle barn) er tjent med dette, og det vil gi dem sunn og god grobunn for å utvikle seg til selv å bli "voksne voksne".

Barn er fremtidens voksne🌱🪴
De trenger at dagens voksne, strekker seg langt for å legge til rette for at de skal få en god vekst💚

Foreldre til barn med ekstra behov sier de mangler tillit til skolen. For Synnøve og Ole Losnedal ble løsningen åpenhet og tydelighet. De roser skolen for samarbeidet om datteren.

06/02/2026

"Jeg kan reflektere over hva som er rett og galt, men tenker at vi mennesker ikke skal dømme hverandre".

Dette sitatet tilhører Katharina Frogner Kockum, som kommer til å bli en av fremtidens varmeste og klokeste prester💜✝️ (Hun er under utdanning)

Synes sitatet passer ekstra godt i disse dager👑💎

Vi skal ha gått mange mil i et annet menneskes sko for å forstå hvordan et menneske egentlig har det, hva vedkommende står i – og har erfart gjennom barndommen og i livet sitt. For å forstå et menneske fullt ut, trenger vi dessuten kunnskap om hvilke generasjonstraumer familien til vedkommende strever med. Alle familier strever med noen dypere generasjonstraumer. Enten familiemedlemmene ser det selv eller benekter det. Det krever mot og stor styrke å skulle tørre, ville og faktisk evne å starte på det enorme arbeidet det er – å bearbeide traumer som sitter i ryggmargen fra før du ble født.

Jeg kjenner ikke kronprinsessen, og jeg forsvarer ikke handlingene hennes. Jeg kjenner heller ikke familien hennes, men jobbet som journalist i samme avis, Fædrelandsvennen, som faren hennes – en gang for veldig lenge siden.

Uansett; en ting som berørte meg i dag, var Mette Marits erkjennelse av at hun har gjort ting som ikke representerer det mennesket hun ønsker å være i dag❤️ Det tror jeg vi alle har gjort.

Vel, den reportasjen jeg egentlig skulle si noe om, som står på trykk i Familien nå, handler ikke om de kongelige, men om Katharina, en kommende prest, som riktignok synger for kongefamilien hver eneste jul i Holmenkollen (hun har intet mindre enn to mastergrader i sang). Reportasjen handler om Katharinas tanker om tro, håp og hvordan vi kan leve med og forvalte livshistorien vår🫶🏼

Saken er foreløpig bare å finne i papirutgaven av Familien (utgave 30/1-26), men jeg vil dele den her så snart den blir tilgjengelig på nett❤️

Med ønske om en nydelig helg❄️🌷❄️

13/01/2026

Godt nyttår, kjære deg💫🩵❄️

Jeg synes det passer å starte året på denne siden med et intervju jeg har gjort med universitetslektor Carla Marie Foster. Hun er den i Norge som kan aller mest om Montessori-pedagogikken. Og om kvinnen bak pedagogikken, Maria Montessori – som var Italias første kvinnelige lege💪🏼 Montessori er definitivt blant de kvinnene jeg selv beundrer aller mest🫶🏼

Hun hadde et verdenssyn og et menneskesyn som treffer meg i hjertet og sjelen💎

Kort fortalt handler verdenssynet om at universet har orden i seg, og at alt følger noen lover. Når mennesker, dyr, naturelementer osv følger disse lovene, blir det orden. Alle har en rolle, og alt og alle er gjensidig avhengig av hverandre. Hun så på sykluser i naturen – og hvordan naturen er bundet sammen i en helhet. Montessori balanserte det åndelige og vitenskapelige, noe som var nytt og unikt på den tiden💚

Montessoris menneskesyn var preget av en tro på menneskets iboende krefter. Hun var opptatt av at barn er avhengige av å lære ting, ja av at vi er født til å løse problemer som art, et syn hun deler med moderne antropologer.

Hun var kritisk til fabrikkmodellen, der barn mates med kunnskap – og skal komme ut som gode borgere på den andre siden.

Får barn muligheten til å tenke selv og virkelig utvikle seg som mennesker, ja, da kan de spre vingene sine og utrette viktige ting💪🏼 Disse store små menneskene, som jeg mener det er vår plikt både å styrke og heie på, kan finne seg selv og fylle den rollen de er ment for – når vi legger til rette for det♥️

Les intervjuet med Carla her om du vil⬇️

– Ikke bare med leker og lekekjøkken, mener universitetslektor Carla Marie Foster.