13/10/2026
(edited 15.10.2026)
🇳🇴 OPPLEVELSEN AV EN VOND SANNHET
Informasjon som berører hjelpeløsheten som kommer av en vond erfaring, og har satt seg som et vedvarende fokus på livet, kan oppleves som vond kritikk, fordi den berører hjelpeløsheten, sorgen og deprivasjonen som preger ens adferd og samvittighet. Sannheten er ikke farlig, men i noen tilfeller forteller den om noe, som er, eller har vært, skadelig (farlig). Sannheten kan for noen være vond å møte, fordi den åpenbarer en dissosiert innsikt, som fordi den er dissosiert , hindrer en i å forstå hvorfor man lider. Man dissosierer en overveldende sannhet, som er svært traumatiserende og skadelig, m e n s man traumatiseres. F.eks. i en situasjon med vold og voldtekt, og særlig om man er barn som opplever dette, har man lite, eller ingen, mulighet til å forsvare seg og unnslippe volden (prostitusjon er samsvarende, den prostituerte blir eller er allerede dypt traumatisert). Derfor dissosierer man, d.v.s. man flykter mentalt fra voldsomheten uten å få hjelp til å kommer seg bort fra den, men psyke kan redusere opplevelsen av volden (skaden) ved å hjelpe den traumatiserte mentalt bort fra den. For å komme seg bort fra det dissosierte, må man bli bevisst på dens forankring, d.v.s det traumatiske uten å se tilbake, men forstå hvorfor man fortsatt påvirkes av det. Ved å forstå denne,tar man bort traumets forankring i effekten av traumet. Derfor kan dissosierte oppleve både glede og frykt i helbredsprosessen, fordi, hver gang en dissosiasjon blir av-dissosiert, møter man frustrasjonen og kanskje dens frykt. Denne frykten er ikke farlig. Den er en del av et minne, som forløses og dermed kan forstås. Et problem som er løst er ikke lenger et problem, men en innsikt i en problematisk situasjon. Man må derfor samtidig gjøre seg bevisst på at denne frykten åpenbarer det som har skadet og traumatisert, først da kan sår helbredes. Krenkelser og traumer har også den effekt at den krenkede og traumatiserte opplever skam, fordi man ikke lenger kan fungere med normal livsglede og autonomi. «Autonomi» er selvråderett i eget liv.
OM BRUTALITET
Om kjærlighet, frykt og angst.
Hvorfor oppstår brutalitet? Hvordan skal man best forholde seg til den, for å forebygge og stoppe den? Dette er et spørsmål om etikk og moral hos den enkelte, i familielivet, og i samfunnet. Kjernespørsmålet er, med hvilke verdier fokuserer man på, og forstår man, alt annet og seg selv? For eksempel, kjærligheten er grunnpilaren i empati. Empati er kjærlighetens fokus og den naturgitte grunnregel i all etikk, som dermed påvirker handlingspotensialene (moral). Dette er definisjonen på «moralsk forstand». Til sammenligning med «frykt» har kjærligheten og frykten tilsvarende styrke. Når man f.eks. i kjærlighet møter seg selv i en annen, kan man misoppfatte dette som «frykt», fordi man er sensitiv for sårbarheten i grensesnittet til den andres autonomi og liv. Tilsvarende når man i kjærlighet har et nyfødt barn i armene. Barnet er fullstendig avhengig av den som holder det og dennes holdning. En voldsom reaksjon kan skremme barnet. Et samleie kan skade skade partneren, om man ikke er sensitiv for dens sårbarhet.
Tilsvarende med den naturlige frykten, som kommer av den naturgitte sensitiviteten for potensiell og akutt fare, før man har oppdaget trusselen som frykt. Frykt er et aksjonspotensial, et varsel om behov for akutt handling. Kroppen er satt i akutt beredskap, musklene anspennes og psyken er årvåken og skanner omgivelsene. Frykt har til hensikt å varsle om en fare, også når faren ikke har ankommet livsforholdenes grense/begrensning. Angst er fryktobjekt på avveie, man vet ikke lenger hva som en gang skapte fryktreaksjonen. Frykt er dermed en vesentlig og livsviktig del av menneskets forsvarsapparat. Den gir oss også mulighet til å bli oppmerksom på ubevisst og førbevisst aning (forvarsel om en kommende situasjon), og gjøre beskyttende tiltak i relativt god tid for å unngå en farefull situasjon. Aning er psykens dynamikk på sitt mest sensitive og lydhøre, man er ubevisst oppmerksom (åpen for) informasjon fra det dypeste bevissthetsnivået, som har fullstendig oversikt. Aning er naturgitt, men kan fra fødselen av dissosieres p.g.a. livsforhold. Aning kan likevel påvirke. Det er vanlig å ignorere den, fordi man ikke har lært om dens tilstedeværelse og funskjon og dermed ikke tar hensyn til den. Fordi den er immateriell? Den er som ordløse ord, og ikke ord i en bok. Tyngdekraften er usynlig, men man oppdaget. Mødre og fedre er sensitive for (aner) barnets behov. Denne evnen kan øves opp, som alt annet. Både kjærligheten og frykten påvirker oss allerede på et ubevisst nivå av psyken, d.v.s. at man kan være seg bevisst informasjonen på det ubevisste nivå av psyche, før den nærmer seg det førbevisste. Man kan ane noe bra, og man kan ane en fare, som man må eller bør være oppmerksom på, og som eventuelt etterhvert kan vekke frykt, skuffelser og sorg om tiltak ikke gjøres i tide. Jo mer sensitiv og lydhør man er for det ubevisste, dess tidligere oppfatter man førbevisst det ubevisste sitt budskap. Om man tar hensyn til sin sensitivitet for den «ikke materialiserte» informasjonen (psyke sin varsling) om noe forestående, som man vil måtte ta en stilling til, vil man ha et optimalt forsvarsapparat som gir en mulighet til unngå og forebygge fare. Utfordringen her er at både naturlig aning, og den skjerpede lydhørhet (som også kan komme av omfattende erfaring med dype psykofysiske traumer) har en lydhørhet for andre, men ofte med forskjellig moralsk holdning. Frykt kan ha en empatisk moral (omsorg for alle og ikke bare seg selv), slik som kjærligheten har det. I motsatt fall vil hat, som kommer av avsky for vold og skade, lett kunne la forsvarsapparatet bikke over til en vedvarende angrepsposisjon, der både kjærlighet og frykt kan bli mistolket, og derav motarbeide empatisk innsikt i en situasjon. I ytterste konsekvens vil den empatiske innsikten, som en vond situasjon har gitt, utvikle seg til en angrepsorientert innsikt, som derved kan utvikle seg til en sadistisk holdning til en opplevd (eller mistolket) utfordring. Sadisme er gleden av å skade, og kommer av en uovervinnelig traumatiserende motpart. Man har da blitt frarøvet all mulighet for å bli berget ut av en ekstremt farlig tilværelse. Man har ikke lenger tro på å finne trygghet i tilværelsen, uten gjennom å bli ekstremt farlig selv. Man har da ekstremt behov for kontroll og angrep som forsvar. Verden ser i grunnen mørk ut, men livet pulserer fortsatt i årene, og man står ved et valg mellom å ha tiltro til at håp finnes, fortsette å være sadistisk, eller selvutslettelse for å komme unna den ekstremt farlige tilværelsen (som kanskje ikke lenger eksiterer). I noen tilfeller hjelper eksistensen til, ved at konsekvensene av sadismen setter i gang prosesser i kroppen som etter hvert skader kroppen og forstanden, men kan helbredes (gjenvinne god mental og fysisk helse). Særlig i slike tilfeller trenger man å vite om «Tilgivelsens Prosess» og «Guddommelig Tilgivelse», fordi man ikke selv kan tvinge andre til å tilgi seg, men trenger tilgivelse fra noen, for å komme seg gjennom sin egen helbredsprosess. Tilgivelsens prosess er i seg selv en helbredsprosess. Temaet «tilgivelse» og hva det innebærer er publisert flere ganger på denne siden. Tilgivelse er ikke å godta vold og skade, men om å gjøre noe med effektene i seg.
HVORDAN FINNE FRED?
Hvordan bygge fred?
Naturlig empatisk holdning er naturlig fredsskapende. Selvforskyldt eller ikke, såret og skadet empati oppleves som skam (krenkelse). Fredsskapende arbeid starter med en selv. Så lenge man puster, finnes kjærlighetens kraft i en. La den komme lenger og lenger frem i din egen bevissthet, da varmer den opp mye, og sorg og gråt vil kunne være like nærværende som varmen fra kjærligheten, som ikke er frykt, men like varm som harmen, men på en annen måte og med en annen kvalitet, helt uten å skade. Den harmfulle varmen skader kropp og psyke, den irriterer. Det gjør ikke kjærlighetens kraft, den gir håp og glede, den kan helbrede* sår, gir en velferd og en annen fremtidsutsikt.
Den dissosierte psyke, får ikke så lett komme frem til bevissthetens bevissthet, den trenger hjelp til å oppdage seg selv bakom dissosiasjonens beskyttende skjold.
Med viljen kan man snu en vond tendens og prosess. Når en tendens er sterkt forankret, er det blitt en vane, en rutinemessig reaksjon på spesifikke og tilsvarende situasjoner og forhold. Det kalles habituering. Habituering** handler om å lære hjernen til først og fremst å reagere på en bestemt foretrukken måte, uavhengig av om den fremdeles er relevant eller er den best egnede handling i en gitt situasjon. Noen vil beskrive dette som «jeg bare er slik, det er slik jeg er», men sannheten er at det er slik man er blitt preget til å r e a g e r e på visse faktorer i omgivelsene. Dette kan reverseres, endres og justeres, med viljen og ny informasjon. Desto sterkere habituert en adferd er, desto mer viljestyrke kreves i selve snuoperasjonen. Det skal ikke så mye til før man, med hjelp av sin egen vilje, har snudd en tendens til å bli en helt annen prosess. Og vipps, så er man blitt et synlig nytt menneske, og som vises i adferd, tenkning og ens utseende.
1) Når kjærligheten kan h e l b r e d e, er det når den ikke overstimulerer (er grenseoverskridende), man vil gi mye men glemmer å være sensitiv for noe, blir ivrig og vipps så er noe blitt for mye. Det er lett å tråkke over egne og andres grenser, når man blir så ivrig at man glemmer å være bevisst på, eller lydhør for grensen.
2) H a b i t kommer av det engelske ordet «vane». «Habituere» betyr derfor å skape en vane, som man former med erfaring, tolkning og informasjon.
Astrid Elsie K
Foto: A.E.K.